Fra tidenes morgen har utviklingen av Finnmark basert seg på våre mange naturressurser. Ved hjelp av naturressurser har vi livberget egen familie og vi har skapt arbeidsplasser. Vi har sammen skapt utvikling og samfunn gjennom inkludering og sameksistens.
Det er trist å erfare at tiden for sameksistens virker å være forbi. Den nomadiske reindriften, som historisk sett kan defineres som en av de yngste samiske naturnæringene, virker å ha et uttalt krav på enerett på områdene – alle områder til alle tider.
Historisk sett holdt de fastboende til i elvedaler, ved fjorder og lenger ute på kysten. De levde av kombinasjonsdrift med husdyrhold og fiske. Og det de ellers kunne høste av naturen rundt seg, være seg bærplukking, jakt og innlandsfiske. Tradisjonelt brukte de vidda i nærområdene året rundt. Den nomadiske reindriften brukte også områdene, men bruken var sesongbasert. Slik fungerte det inntil for noen tiår siden.
Sameksistens - en saga blott
Spoler vi tiden frem til i dag, er dagens situasjon på vidda slik at de fastboende blir trengt bort fra deres tradisjonelle områder. Reindrifta krever mer og mer plass, og vil aller helst se at de får monopol på bruken av vidda. Der lokalbefolkninga (fastboende samer) ønsker å sette i verk tiltak for å utvikle sin utmarksnæring og samfunn har reindrifta nærmest vetorett. Og de kan dermed sette en stopper for næringshytte, gamme, gangvei, fotballbane med mere. Ja til og med perleturer har vært erklært som problematisk for reindriftsnæringen.
For noen år siden ble reinbeitedistriktet i mitt nærområde gjort om til helårsbeite. Da var det ingen høringsrunder. Hverken bønder, som har sine beitedyr ute i de samme områdene, eller fastboende samer, som brukte området til utmarkshøsting, ble forespurt om deres syn til denne endringen.
Leder i Spiertagaisa beitedistrikt frykter å bli pressa ut av sine områder av industri som gruvedrift, kraftlinjer og Forsvaret. Nå er det slik at Forsvaret har båndlagt de områdene de bruker siden andre verdenskrig, så dette er ikke noe nytt som er kommet i den senere tid. Og i motsetning til sauenæringen har reindriftsnæringen en kompenserende avtale med Forsvaret.
Gruvedrift har det vært i området hans i gammel tid, og skulle det komme på tale igjen så vil i alle fall jeg se på konsekvensene før jeg sier ja eller nei. Et samfunn for alle fortjener faktaorienterte debatter og beslutninger.
Kraftlinjer er infrastruktur som gagner hele samfunnet, inkludert reindriftsnæringen. Forskningen har ikke vært entydig på i hvilken grad reinsdyr unnviker kraftlinjer. Det er både individuelle og regionale forskjeller, fra ingen til stor unnvikelse, viser undersøkelsene. Tatt i betraktning av at reindriftsnæringen selv flytter og mater flokkene helt inntil og i tettbebygde strøk, slik som i Porsanger, er det et paradoks at næringen hevder at kraftlinjer forstyrrer reinen.
Reindrift drives på fellesskapets penger
Primærnæringene, matproduksjonen, har nødvendigvis en høy prioritet i et samfunn av forståelige grunner. Foruten om fiskeri er all annen matproduksjon i Norge i dag subsidiert. Når man bruker fellesskapets penger må man også få lov til å spørre om subsidiene brukes riktig. Jordbruket står stadig overfor nye mål og krav om tilpasninger, nettopp fordi vi som fellesskap stiller spørsmål om hvordan pengene kan brukes smartere og bedre.
Knut Einar Kristiansen
Sametingsrepresentant, Nordkalottfolket