EU-tilhengere har magre kår i nord. Når 74 prosent av innbyggerne i landsdelen sier nei til medlemskap i unionen, er det ingen grunn for tilpasningsdyktige partier til å fronte sin iver etter å være en del av det europeiske fellesskap. Det er rett og slett en ikke-sak, hvis man da ikke mener at EØS-avtalen også er et problem.
Unntaket er naturligvis Senterpartiet som er det mest profilerte mot-partiet. De kan hente tiltrengt næring fram mot neste år fra ulike leire – ikke minst i kjølvannet av Brexit som viser at selv en stor og dominerende medlem rømmer ut av unionen. Akkurat nå er det mulig å hente masse goodwill, selv utenfor bondeland der motstanden har best vekstvilkår.
Det er InFact som har gjennomført målingen for NRK og Avisa Nordland. Det viser et overveldende flertall mot EU. Bare 14 prosent vil melde seg inn, mens omtrent samme prosentvise andel svarte vet ikke. Da er det ikke mye å hente for de som mener Europa er en trygg felleshavn, for å si det forsiktig
Samtidig er det verdt å merke seg at motstanden er aller størst i en aldersgruppe som ofte består av det øvre segment av beslutningstakere, nemlig de mellom 45 og 64 år. Det kan være noen av de samme mekanismene som slo inn under folkeavstemningen i Storbritannia, der de unge var vesentlig mer vennligsinnet til å beholde medlemskapet.
Det finnes ja-tilhengere i nord, gjerne begrunnet med markedsadgangen til fiskeressursene. Det har imidlertid vist seg at eksporten til markedene er rekordhøye, inkludert Europa som gjerne kjøper kostbart norsk råstoff. Om få år vil norsk sjømat passere 100 milliarder kroner i eksportverdi, helt uten norsk medlemskap.
EØS-avtalen har i så måte vært en ventil for å sikre denne adgangen. Til tross for at vi spiser EU-regler til frokost, middag og kvelds, mener vi det er fornuftig å ha denne avtalen i bunnen. Det kan tenkes at nettopp Storbritannia ender opp med samme avtale – og da stiller vi etter alt å dømme sterkere som ekstern part om noen år.
På ett område håper vi at Norge er pro-aktiv i forhold til Europa, nemlig når det gjelder å ta et felles ansvar for åpenbare utfordringer. Det kan for eksempel handle om migrasjon og flyktninger, der landene sør i Europa gjerne sitter med byrdene og kostnadene. Solidaritet og ansvar kan være en levende kraft, uten at man behøver å være medlem i EU.