I Børre Steinar Børresens innlegg «Kristian Johnsen bør se mer gjennom frontruta, ikke kun i bakspeilet når han kjører» illustrerer han ganske godt at han og jeg har svært ulike forståelser og tenkemåter omkring regioner og nasjonale myndigheter. For Børresen er det viktig å utvikle «en stor og sterk region… i Nord» som kan drive maktkamp overfor sentrale myndigheter:

«et sterkere fylke… med klare krav overfor regjering og Storting».

For meg er staten ingen motspiller, men en medspiller for å oppnå likeverdige forhold og positiv utvikling i de ulike regionene. Statsforvalteren er statens representant i regionen og skal påse at alle offentlige tilbud og tjenester fungerer etter lover og andre forutsetninger.

Fylkestinget har ansvar for å utvikle en regionplanlegging hvor fylkeskommunen som regional planmyndighet skal «samarbeide med berørte offentlige myndigheter og organisasjoner», hvor «statlige organer og kommuner har rett og plikt til å delta i planleggingen når den berører deres virkeområde eller egne planer og vedtak» (Sitater fra plan- og bygningsloven).

For Børresen er problemer og utfordringer med tjenestetilbud, infrastruktur, levekår og befolkningsutvikling i et fylke utelukkende fylkespolitikernes ansvar:

«Kanskje han våknet litt da han så at Ap, SP og SV på fylkestinget nå har starta sin oppsplitting med å legge ned minst 10 skoletilbud i Finnmark?»

For meg er bl.a. utfordringene som har oppstått som følge av lave fødselstall i flere kommuner i Finnmark en fellesutfordring for den enkelte kommune, fylkeskommunen og staten. Det er ikke gjennom maktkamp mellom staten og regionene vi skal løse problemene, men gjennom samarbeid og regional medvirkning.

For Børresen er gode tilbud til befolkningen i Finnmark kun oppnåelig gjennom å slå sammen Finnmark og Troms: «et sterkere fylke og en sterkere stemme fra Nord».

  For Børresen er en fylkeskommune primært en tjenesteprodusent på spesifiserte områder. For meg er et fylke primært en samarbeidsarena mellom ulike myndigheter, parter og aktører som har ansvar og oppgaver for ulike deler av helheten.

For meg vil Finnmark i framtiden være mest tjent med å være en egen region med et eget fylkesting, med en egen statsforvalter, med egne inntekter og med egne stortingsrepresentanter. Finnmark har en rekke egne og spesielle utfordringer, svært forskjellige fra forholdene i Troms, og disse løses best med et samarbeid mellom befolkningen i Finnmark, de politiske partiene i Finnmark, næringslivet og organisasjonene i Finnmark, kommunene i Finnmark, fylkeskommunen i Finnmark og nasjonale myndigheter. Og ved at aktørene utvikler evne til dialog og samarbeid – ikke ved kun å ha fokus på endeløse maktkamper.

Alta kommunestyre har bestemt at befolkninga i Alta gjennom en folkeavstemming skal få si sin mening om Alta bør være i Finnmark eller i Troms etter en reversering av sammenslåinga av Troms og Finnmark. De som er enig med Børresen og tror at den beste utviklingen i Alta og Finnmark oppnås gjennom en kampstrategi overfor staten, får lytte til han. De som tror at Alta og Finnmark er mest tjent med en samarbeidsstrategi overfor staten og stor lokal medvirkning, bør stemme Finnmark ved den kommende folkeavstemminga.

Og husk – når Børresen skriver om en sterk region i nord som får delegert ansvar og økonomi fra staten, da er det få som reelt går inn for det. For Høyre og Fremskrittspartiet er det endelige målet å få avviklet fylkeskommunene. Og befolkningen og politikerne i Troms ønsker heller ikke et fortsatt Troms og Finnmark.

Børresen mener jeg kun ser gjennom bakspeilet når jeg kjører. Jeg kan forsikre Børresen om at jeg i svært stor grad ser framover, har gode viskere og godt kjørelys. Og like viktig – en god trafikkforståelse og en defensiv kjørestil. Maktstrategi og makttenkning egner seg som regel heller ikke i trafikken.

Alta, 12.1.22

Kristian E. Johnsen