Helseforetakssystemet har sørget for at politikerne har blitt plassert på sidelinja i noen av våre aller viktigste spørsmål. Tiden er inne for å gjenvinne kontrollen, for ikke å snakke om ansvaret.

Vi anser det som positivt at Arbeiderpartiet lokalt og regionalt ser utfordringene med systemet, både demokratisk og driftsmessig.

Avtroppende hovedutvalgsleder Kristin Jensen i Alta klarte på utmerket måte å synliggjøre de mange paradoksene i systemet under årskonferansen til Finnmark Ap, så hadde det naturligvis vært en stor fordel om saken hadde kommet til votering, slik at en entydig uttalelse hadde landet på bordet til eget parti.

Der både statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Ingvild Kjerkol befinner seg.

Den store spørsmålet er nemlig om en viktig og nødvendig debatt i nord kan rikke på noe som helst, uten at det tuftes bredere og mer konkret. Denne prøvesteinen har nemlig mange puffet på i lang tid, med ønske om et system som rigges på en annen måte, der helsespørsmål er noe mer enn sandpåstrøing fra politikerne.

Ingvild Kjerkol har demonstrert dette på ypperlig vis  som helseminister. Her finnes vyer for norsk helsepolitikk og utredninger med gode analyser, bevares, men i den praktiske hverdagen må Kjerkol & Co stort sett nøye seg med å henvise til foretakene, enten det handler om akuttberedskap i Øst-Finnmark eller ambulansefly som stanses av flau bris.

De vil for alt i verden ikke blande seg inn i hva helseforetakene styrer med regionalt. På den måten pulveriseres ansvaret fullstendig og fagmiljøene  er prisgitt de føringene som legges av eksempelvis Helse Nord og Finnmarkssykehuset.

Det er heller ikke rom for å gripe inn, selv når merforbruket når uante høyder, parallelt med at det bygges for milliarder. Svaret er å sende et julegratiale på 2,5 milliarder, mens det strukturelle vanstyret forblir stikk i strid med alle foretaksprinsipper. Begrepet foretak er med andre ord bare for syns skyld.

Heller ikke økonomisk har nemlig foretakssystemet fungert, blant annet på grunn av rekrutteringssvikt, sanseløs vikarbruk og mangel på langsiktighet. Å pøse inn penger fungerer som smertestillende, men fikser verken sår eller bruddskader i budsjetter og regnskap.

Vi tror dessverre foretakssystemer er elendig designet for helse- og sosialpolitikk, blant annet fordi alt av beslutninger handler om kroner. Noen viktige verdier ble satt på spill, blant annet empati og sunn fornuft. Helsepolitikk er noe mer enn å trille penger på kryss og tvers.

Det verste er at politikerne virker fullstendig avskjermet fra denne virkeligheten og er henvist til brannslukking uten nødvendig oversikt over hva som skal slukkes eller hvor bålet befinner seg. Demokratiet har i praksis abdisert for byråkratisk styring, med større grad av lukkethet.