Det er ingen tvil om at Jonas Gahr Støre brenner for nordområdene og har særskilt omsorg for den politikken han presenterte som utenriksminister.

17 år senere blir spørsmålet hvor mange av de visjonære byggesteinene som landes i hans egen regjeringstid. Da tenker vi ikke på ordflom, men konkrete og håndfaste tiltak.

I går hadde Gahr Støre en innsiktsfull gjennomgang av saken på Universitetet i Tromsø, nok et bidrag til å skape engasjement for en sak som er viktigere enn noensinne, med utsikter til geopolitisk virvar og folkeflukt fra distriktene i nord. Ukraina-knuten gjorde også at tøværet i østerled forsvant i 2014. Nå er det skyer så langt øyet rekker.

Vår inntrykk er at de politiske vyene har forvitret, selv om Solberg-regjeringen forsøkte seg på en slags innspurt. Saken har rett og slett falmet, selv om ulike politikere har ment at dette er en av de viktigste sakene i vår tid. Det står ikke til troende; simpelthen fordi tiltakene ikke står i stil med at det dreier seg om nasjonale satsinger. Nasjonal Transportplan (NTP) er tynne saker for oss som bor i Finnmark.

Igjen er lerretet bleket og skriker etter innhold, 17 år etter det som virket både overbevisende og lovende. Det meste står i stampe, for eksempel drømmen om jernbane, oppgradering av veier, fiskerihavner, havbruk, energi, bergverk og industrielle satsinger. I stedet er mange i villrede om hva vi skal leve av – og om det i det hele tatt er ønskelig.

Vindmøller, gruveindustri, havbruk og olje/gass er under kontinuerlige skyts – og selv kraftlinja østover har havnet i unåde; 420-linja som Sametinget valgte å ønske velkommen for å stanse vindmølleprosjekter i Kvalsund. Forutsigbarheten har vært lik null for de som har vært på tanken om å investere.

Videre: Har vi kompetansen som trengs for verdiskaping, i tillegg til basale offentlige tjenester som mangler nøkkelpersonell. Som innenfor helse og skole.

Jonas Gahr Støre får et problem med gjenoppbygge entusiasmen, også i lys av at regionreformen splitter. Her kjører Senterpartiet et knallhardt løp for demontering, mens Arbeiderpartiet sitter stille i båten med løfter opp til ripa. Uryddige prosesser går sin gang, uten involvering.

Fraflyttingen er ekstrem og Støre-regjeringen må prioritere saken høyt, uavhengig av om det blir reversering. Distriktsmeldingen og det videre arbeidet med nordområdepolitikken må være noe mer enn festtaler.