Altaturneringen i fotball for aldersbestemte lag er og blir en idrettsfest for barn, ungdom, trenere, foreldre og fotballmiljøet i nord, men baksiden av medaljen er at rekruttering og aktivitet har fått seg en smell.
Vi skal ikke legge opp til en ny debatt om hva som var rett og galt i håndteringen av pandemien, men det på det rene at harde restriksjoner får konsekvenser, kanskje spesielt for barn og ungdom som er midt i den viktige fasen med læring og sosialisering.
Det rammer skolehverdagen og det rammer det som skjer etter skolen, enten det er sport, kultur eller andre viktige arenaer for aktivitet. Det er avgjørende at denne dimensjonen er med videre, for vi har en tendens til å verdisette absolutt alt i penger.
Vi tror nemlig samfunnet må ha med seg hvilke verdier fysisk aktivitet har, både for forebygging, helse og sunnhet. Både for kropp og sjel. Dataspill på jenterommet er vel og bra, men vi tror de fleste ser behovet for bredde i aktiviteten til barn og unge. Derfor er det store verdier som går tapt når en pandemi isolerer og skaper inaktivitet.
Samtidig er det viktig at vi ikke dyrker etterpåklokskapen, men nå bruker tid og krefter på å videreføre det viktige arbeidet som drives frivillig regi og ved eksempelvis kulturskoler.
Det har vært en av de viktigste bærebjelkene for aktivitet – og den pedagogiske øvelsen vil være å synliggjøre hvor viktig det er å skape vennskap og samhold på ulike arenaer.
Altaturneringen har siden starten bygd seg opp i kraft av nettopp spilleglede og et unikt felleskap, både internt i Alta og på tvers av kommuner, fylker og landegrenser. Formelen er ikke mer komplisert enn som så. Å møte andre ungdommer mellom kampene kan ofte være det viktigste.
Å gjenerobre posisjonen handler egentlig bare om normalisering og friske opp hvorfor det er så hyggelig og meningsfullt for oss mennesker med møteplasser. Neste helg får vi et nytt eksempel på det i Alta gjennom Alta live. Vi må nok trenes opp til fellesskap for å skjønne hva som traff oss 12. mars 2020.