Jo nærmere vi kommer presentasjonen av forslaget til statsbudsjett, jo sterkere blir følelsen av at løftebruddene står i kø i samferdselssektoren.

Det er for eksempel nærliggende å frykte at Kløfta-prosjektet henger i en tynn tråd, ikke ulikt steinmassene som henger i fjellpartiet over E45-passasjen.

Prosjektet har lenge vært på samferdselspolitisk ørkenvandring, både selve Kløfta og en løsning for Eiby som E45 rett gjennom bygda, men det nye er naturligvis inflasjon, rentehopp og offentlig pengebruk til støtteordninger.

Nye veier har nylig utsatt to E6-prosjekter i Nord-Troms og samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) benytter anledningen til å hevde at NTP er urealistisk.

Det er greit å salve sårene tidlig, men det må finnes grenser for å nedsnakke samferdselsprosjekter som gjennom prioriteringer er hentet inn i planverket. Vi skjønner tegninga, men det kan heller ikke være slik at all aktivitet og plankrefter innstilles.

For de menneskene det gjelder rundt om i landet er dette prosjekter som gir forventninger og håp til bedre infrastruktur, enten man skal frakte fisk, LNG, beboere eller turister langs veiene.

Det siste året har forventningene steget i tråd med prosjektering og ikke minst et tydelig signal fra sektormyndighetene. Vi kan ikke gi blaffen i trafikksikkerhet.

Innfartsåra gjennom Kløfta og Eiby bør prioriteres. Sist vinter fikk vi et halvt dusin påminnelser om at prosjektet er langt på overtid, så etter vår mening bør politikerne i og utenfor regjeringspartier bruke tiden fram mot 6. oktober til å forklare hvorfor det haster.

Det er naturlig å kjøle ned økonomien for unngå inflasjon, men å nedskalere store og viktige samferdselsprosjekter kan også være særdeles dårlig økonomi på lang sikt.