Ávvir-redaktør Kari Lisbeth Hermansen og Ságat-redaktør Geir Wulff kan man stille klokka etter når det kommer private krav om å eie utmark i Indre Finnmark: FeFo må fortest mulig gi etter for kravet, selv om grunnlaget er aldri så usikkert eller rettspraksisen er uprøvd. Alt anna er samefiendtlig.

FeFo-styrets vedtak 8. mai om at Høyesterett bør avgjøre hvem som eier utmarka i Karasjok, er heller intet unntak.

Hermansen mener FeFo med vedtaket ikke vil tilkjennegi noen rettigheter til samene i Finnmark. Hun mener også at vedtaket skaper større avstand mellom innlandssamer og kystbefolkningen. Dette er oppsiktsvekkende historieløst.

Her ekskluderer Ávvir samer utenfor Indre Finnmark som samer, og betegnende nok benevnes de som «kystbefolkningen». Samer bor over hele Finnmark. Finnmarksloven er en anerkjennelse av nettopp det.

Fornorskninga fikk dessverre et mye mer tragisk utfall i kyst- og fjordstrøkene enn i Indre Finnmark. Det er årsaken til at samisk språk og kultur står mye sterkere på innlandet enn ellers i Finnmark.

Er det den uretten, som først og fremst gikk utover den samiske befolkningen i kyst- og fjordstrøk, som Ávvir ønsker skal legges til grunn for å fastsette hva som er samisk og ikke-samisk område? Det er sant at samer har vært utsatt for urett i egne landområder. Det rettes ikke opp ved å begå en ny urett overfor de som har mista mest.

Det er heller ikke lett å skille likt og ulikt fra Wulff. Et utsagn som gjentas er at FeFo-styrets flertall ikke bygger sin avgjørelse på en holdbar juridisk begrunnelse. Dette er selvsagt ikke riktig. Direktørens saksframlegg som flertallet sluttet seg til, inneholder selvsagt en juridisk vurdering av Utmarksdomstolens dom.

Hadde Wulff fulgt det åpne styremøtet avisa fikk invitasjon til, ville han visst det. Vedtaket slutter seg i store trekk til mindretallet i Utmarksdomstolens vurderinger, og påpeker videre noen prinsipielle spørsmål som det bør være opp til Høyesterett å bedømme i siste instans.

Når både Finnmarkskommisjonen, Utmarksdomstolen og FeFo-styret har vært delt i Karasjok-spørsmålet, er det naturligvis også relevant å nevne andre momenter som kan ha betydning for om man skal anke.

Hvis noen skal få nye rettigheter, må andre nødvendigvis miste noen. Wulff forholder seg ikke til det. Han skriver at det er «en ren bløff» at noen mister rettigheter ved å godta dommen. Men rettighetene finnmarkingene i dag har i Karasjok gjennom Finnmarksloven, vil bortfalle om Karasjok ikke lengre skal være under Finnmarksloven.

Hevdsreglene vil være til liten hjelp for de fleste finnmarkinger, da den ikke på noen måte tar opp i seg de historiske rettighetene og den friheten finnmarkingene har hatt til å høste på ulike steder i fylket. Det er disse historiske rettighetene saka står om.

Og enda verre blir det når Wulff påstår at FeFo kan stille vilkår i forbindelse med overdragelsen av Karasjok til innbyggerne. FeFo-styret kan selvsagt ikke pålegge Karasjoks befolkning noe som helst i forbindelse med en slik hjemmelsoverføring, og det vil bli opp til hver enkelt innbygger eller bygd om de vil ta sjansen på å gå til tingretten med krav om å få fastslått at de har slike rettigheter. Det er vanskelig å tro at Wulff ikke vet alt dette, så fremt ikke bevisst desinformasjon er hensikten.

Wulffs kommentarer om at FeFo kun er ute etter å sikre egen økonomi og interessene til private utmarksbrukere som ikke er fra Finnmark, er typisk når han går tom for argumenter. Styret i FeFo må forholde seg til Finnmarksloven, mens styremedlemmene skifter med jevne mellomrom og er representanter for de politiske strømningene som til enhver tid finnes i Finnmark. Verken mer eller mindre.

Avslutningsvis vil jeg på det sterkeste tilbakevise at det er noen motvilje i FeFo mot å akseptere århundrers samisk bruk som grunnlag for erverv av lokal eiendomsrett. Det Wulff stadig glemmer, og også Hermansen, er at hele Finnmark er å anse som samisk og ikke bare kommunene i Indre Finnmark.

Bruken på tvers av kommunegrensene, for eksempel mellom Porsanger og Karasjok, er et eksempel på to samiske kommuner som har brukt hverandres områder til alle tider, og hvor den ene parten nå står i fare for å miste denne muligheten, mens den andre parten vil ha denne retten i behold.

Rettighetskartleggingen av Finnmark skal fortsette i mange år til og tråkker opp ny rettspraksis. Derfor bør saker gås til bunns ved tvil. Der det ikke er tvil, bør folk få tilkjennegitt eiendomsrett og andre rettigheter. Det skjer også, selv om begge redaktørene liker å late som det motsatte.

Ikke en eneste gang har redaktørene uttrykt tvil om noen eiendomskrav. Alltid skal vi gi etter for dem. Det er lett å være raus på redaktørkontoret, men rett blir ikke rett av den grunn.

Kurt Pasvikbamsen Wikan

Styreleder i FeFo