I løpet av helga blir det åpning og storstilt feiring av Nordens største kunstmuseum, det vil si det nye Nasjonalmuseet ved Aker brygge.

Selv om vi er på behørig avstand fra herlighetene, benytter vi anledningen til å gratulere nasjonen med nok et praktbygg – og det som ganske sikkert blir en ny monumental provokasjon. Kanskje spesielt når landet har vært delt en hel uke på grunn av brua i Badderen...

Pengebruk, utforming, billettpriser, middagsmenyen og unorsk snobberi blir garantert tema de neste dagene, slik det har vært det når nye og ruvende bygg har blitt reist langs sjøkanten i Oslo. Vi har nemlig en egen evne til å bli rasende på nye byggeprosjekter i hovedstaden, enten det er Operahuset, Deichmanske bibliotek eller Munch-museet.

Vi anser for så vidt debatten som sunn. Et museum på 54.600 kvadratmeter i bruttoareal, til den nette sum av seks milliarder kroner, krever både en god begrunnelse og en betydelig skjerv fra oss alle.

Prioritering betyr som regel at noe prioriteres ned, så det ligger i ordskiftets natur at retorikken blir spiss og preget av forskjellen mellom oss og dem. Mellom by og land. Da må man finne seg i at det stilles spørsmål ved strukturell sentralisering, at man eksempelvis i Finnmark føler seg en smule overkjørt av dårlig uttelling i Nasjonal transportplan – og at det er mindre hyggelig når stein og isklumper sikter seg inn mot panseret i Kløfta.

Så er vi samtidig helt klar på at nasjonale satsinger gjelder oss alle og at både nasjonalmuseet, forvaltning av kunsten til Munch og operaen hører hjemme i hovedstaden, mens andre satsinger kan være i eksempelvis Bergen eller Trondheim. Eller til og med i Finnmark.

Sametinget er for eksempel godt plassert i Karasjok og den samiske nasjonalteateret får endelig nytt hjem i Kautokeino. Hovedpoenget må være å skape en balanse, slik at man får felles stolthet i stedet for kjølig avstand.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum må likevel få lov å stille spørsmål ved dimensjoneringa av regjeringskvartalet uten å bli beskyldt for å være populist –  og det er ikke fritt for at man steiler kollektivt rundt i landet når Fornebu-prosjektet tidobles i milliardpris på noen år.

Likevel: Vi gleder oss til å ta rundturen i Nasjonalmuseet og synes det er hyggelig med en åpningsutstilling som inkluderer 150 kunstnere fra hele landet, blant annet alternative kunstnere fra Finnmark og samisk kunst. Prosjektet Jeg kaller det kunst synliggjør nettopp at dette må og bør være en nasjonal institusjon som rommer felles verdier for oss alle.