En totalt uproduktiv konflikt mellom lokalsamfunn, skriver Reidar Johansen i et leserinnlegg i Altaposten mandag 25. oktober, om den mer enn ti år lange og betente sykehusstriden i Finnmark.

Akkurat det er det lett å si seg fullstendig enig i – spørsmålet er bare hvem som har hovedansvaret for denne konflikten.

I innlegget sitt går Johansen til frontalangrep på Altapostens politiske redaktør Jarle Mjøen, som han betegner som avisens «skremselspropagandaminister». De som har fulgt med i den opprivende debatten om hvordan vårt helsetilbud skal være organisert, har utvilsomt lagt merke til Altapostens og Mjøens rolle, skriver han.

Nå kan helt sikkert Mjøen svare for seg selv, men her bør det bemerkes at de som har fulgt med i denne opprivende debatten utvilsomt har lagt meget godt merke også til Reidar Johansens tvilsomme rolle. Avsløringen av hans og enkelte andre partikollegers uakseptable buskvirksomhet i forbindelse med nominasjonsprosessen i Finnmark SV foran årets stortingsvalg er godt kjent – og svært lite å være stolt av. En prosess flere fremtredende tidligere medlemmer i partiet har beskrevet som en råtten og uholdbar nominasjonsprosess, preget av skittkasting, utskjelling og svertekampanjer.

Like godt kjent er det også at han og SV, sammen med Arbeiderpartiet og Høyre, i alle år utrolig nok har drevet en innbitt kamp for å FORHINDRE en uavhengig saksbehandling og en kunnskapsbasert, helhetlig og oppdatert konsekvensutredning av sykehusstrukturen i fylket vårt. En utredning som skulle sikret en mest mulig effektiv utnyttelse av helseressursene for HELE Finnmark – ikke bare for Alta, som de hele tiden har ønsket å fremstille det.

Jeg har i gjentatte leserinnlegg flere ganger tidligere forsøkt å spørre både Johansen og andre sentrale politikere i disse partiene – som ellers i enhver sammenheng ynder å fremstå som ansvarlige og kunnskapsbaserte – hva begrunnelsen for denne innbitte motstanden mot en mest mulig opplyst debatt kan være. Ingen – hverken i SV, Arbeiderpartiet eller Høyre – har imidlertid vist den ringeste interesse for å svare. Slett ikke overraskende – for hva skulle de i så fall si…? At det var viktig for dem å hindre at relevant informasjon kom frem, fordi det da måtte ha ført til omfattende endringer i en for lengst utdatert og kostnadskrevende struktur fra 1950-tallet? Det forstår jo alle. Etter hvert har man jo lært seg at minst like viktig som å høre hva politikerne sier, er det å merke seg hva de ikke ønsker å snakke om. Sjelden har vel begrepet talende taushet passet bedre…

Nå maner Johansen til ro; det fortjener publikum og ikke minst våre helsetjenester og de som gjør en samvittighetsfull jobb, skriver han. Også det er det svært lett å si seg fullstendig enig i. Men det betinger at man lytter til kunnskapsrike fagfolk som har helsefrakken på – som for eksempel overlege Thoralf Enge ved Finnmarkssykehuset – som har fagkunnskap og forfekter fremtidsrettede løsninger til beste for både pasienter i hele Finnmark og ikke minst en sykehusøkonomi i full krise, som vi nok en gang er vitne til i disse dager.

Nå er tiden for å se fremover, skriver Reidar Johansen. Dessverre har han til fulle bevist at han ikke har noe som helst å bidra med i så måte, hverken medisinskfaglig, samfunnsøkonomisk eller i «fredsskapende» arbeid. Han og hans medspillere har nok for lengst tenkt de tanker de har tenkt å tenke. De tilhører nok en annen tid.

Magnar Leinan