Jeg har russisk mor og ukrainsk far. Jeg har vokst opp i begge land, jeg har en familie og venner i Russland og Ukraina og til og med ukrainske samarbeidspartnere som jeg har jobbet sammen med siden 2018.

Jeg har bodd i Norge siden slutten av 90-tallet og oppfatter meg som flerkulturell i dag. Når folk spør meg om jeg er norsk eller russisk, har jeg faktisk ikke så lett for å svare på det. Jeg er norsk, men jeg var født i Russland, og har tilbrakt mye av barndommen og tenårene mine i Ukraina hos familien til min far. Jeg kunne prate språket som barn og kan fortsatt lese og forstå ukrainsk.

Min familie kommer fra en liten by Bilopillja som ligger nordøst i Ukraina, nær grensen til Russland. De har bodd der i flere generasjon, på et og samme sted. Jeg husker til og med gamlehuset til oldemora mi hvor jeg var på besøk som 3-åring. Og jeg var døpt i den lokale kirke som var den faste kirka til min avdøde bestemor.

Videoen over er ifølge Solyanik tatt av hennes venn i St. Petersburg, og viser en liten del av en protestaksjon mot krig. Videoen var ifølge Solyanik filmet i sentrum av byen torsdag 24. februar.

I 1984 gikk jeg på skole i Ukraina. Vi bodde der i en litt lengre periode da. Det var riktig nok en russisk skole, den eneste russisk skolen i byen. Men, jeg fikk mange venner der som tok meg godt imot og lærte meg ukrainsk i friminuttene. Vi lekte mye sammen og stakk av fra læreren på butikken over veien for å kjøpe ferske boller Jeg var 8 år den gangen.

I 1986 kom Tsjernobyl-ulykken. Jeg husker godt denne sommeren. Det var varmt, men vi barna fikk ikke lov til å bade i elva. Det var visst farlig pga. radioaktivitet. Vi måtte bruke capsen ute hele tiden for å beskytte oss. Men vi hadde det artig uansett, det var mange barn i gata hvor vi bodde. Det var sommerferie og vi lekte sammen til seint på natta. Og så hadde jeg mine søskenbarn selvfølgelig som bodde rett ved siden av.

De bor fortsatt på samme sted, et sted som er en krigssone i dag. Jeg klarte ikke å skrive noe på flere dager. Jeg var lammet, sjokkert, overkjørt, hjelpeløs og rett og slett paralysert av grusomhetene i mine fødeland Ukraina og Russland. Er det sant og hva kan jeg gjøre? Hvorfor skjedde det? Hvordan kan jeg hjelpe? Det er det eneste jeg kan tenke på i disse dagene.

Bare for ei uke siden pratet jeg med mine bekjente og familie i Ukraina om situasjonen der. Svaret var: «det er stille nå, men lokal administrasjon forbereder seg, sjekker bomberom osv. Vi håper fortsatt på at den russiske regjering ikke er gal og de ikke skal gå med krig på ukrainske folk». Det var 20. februar.

24. februar snudde hele verden på hodet. Siden den dagen har jeg vært i konstant kontakt med flere av mine venner og familie i Ukraina. Reaksjonen derifra er helt entydig!

«24. februar våknet vi av lyden av rakettskyting. Militæret kom inn i landet vårt og våre byer har kommet under angrep av artilleri. Hva slags fred er dette? Dette er drap!»

Det er protester over hele Europa. Men det er også protester i Russland. Jeg holder kontakt med mine russiske venner som er i felles aksjon mot krigen i Russland. Mange er arrestert. Jeg har førstehåndsinformasjon, derfor kan jeg skrive det her. Mine venner i St. Petersburg ønsker at jeg sprer informasjon om at: «Folk i Russland aldri har støttet krigen, og de gjør alt som er i deres makt til å stoppe denne kannibalen. Regime i Russland er autoritært og udemokratisk. Men oss, de som er imot dette er mange!»

Nei. Jeg skjemmes ikke av å være en russer. Jeg er stolt av det russiske folk i mitt fødeland og i resten av verden, som går sammen imot krigen og drap på sine ukrainske brødrene, som tørr å stå imot regime, som tør å protestere og si i fra på tross av faren for å miste livet eller å bli fengslet.

Jeg er stolt av mine ukrainske brødre og søstre som ønsker å bli et fritt folk, som står imot aggresjon fra Russiske styresmakter og som står sammen og kjemper for landet sitt. Jeg er stolt av den Ukrainske presidenten som virkelig viste seg som en stor leder og ekte menneske!

Jeg er stolt av mitt hjemland Norge som viser gang på gang en stor vilje til å støtte folk i krise på tross av store konsekvenser for landets økonomi. Jeg er stolt av oss folk i Norge som går sammen i disse tunge dager til å vise støtte til folk i Ukraina.

Og husk at Russland er et mangfoldig land med rik historie, kultur og tradisjoner. Russiske folk har alltid bodd i fred med sine naboer både i vest og øst. De har alltid vært til stede for andre nasjoner og kjempet side om side med sine allierte under andre verdens krig. Russere er ikke en homogen folkegruppe. Alle har sin egen identitet, har ulike verdier og tror deretter på ulike ting, på lik måte med folk i Norge og resten av verden. Folk er bare folk.

Jeg tror og håper at Russland og Ukraina sammen kan sette stopp på krigsgalskapen, at det fortsatt er mulig å snakke sammen. At jeg en dag kan dra på besøk til mine foreldre i Murmansk og besøke min familie i Ukraina. At våre barn vokser opp i en fri verden, uten å kjenne til lyden av flyalarm, rakettskyting og uten å kunne veien til det nærmeste bomberommet.

Putin har laget oppkonstruert motiv for å invadere Ukraina, han driver med imperialisme og legitimerer aggresjonen sin med at Ukraina var opprinnelig russisk. Dette er bullshit! Og la meg gjøre det klinkende klart; jeg og russere flest er imot «Putinkrigen» som han valgt å gå imot Ukraina.

Olga Solyanik