All ære til de som tappert forsøker å gi entydige svar på hva folkeavstemningen innebærer for innbyggerne i Alta. Dessverre er det mange som føler at de er på tynn is når de skal inn i avlukket.

Det ble overtydelig under folkemøtene, der oppslutningen var noe mindre enn man kunne forvente, selv om møtene var digitalt tilgjengelig. Det kan bety at saken ikke engasjerer alle like mye –  og kan også være et tegn på den forvirringen som finnes i befolkningen.

Inntrykket er at mange er fornøyd med dagens situasjon, slik også meningsmålingen tidligere i vinter tydet på. Dette dreier seg imidlertid ikke om omkampen, men om fremtiden.

En uke før folkeavstemningen er det stor uenighet om konsekvenser, for ikke å snakke om fordeler og ulemper med valget mellom Troms og Finnmark. Det er ikke så rart. Her finnes ingen fasit og virkelighetsoppfatningen til både politikere, eksperter og folk flest spriker. Det er fullt mulig å shoppe argumenter fra begge sider av fronten – og for mange kan det være et spørsmål om følelser.

Det paradoksale er at de fleste har et passivt forhold til selve fylkeskommunene. I det daglige tror vi innbyggerne har et distansert forhold til det regionale forvaltningsleddet, rent bortsett fra at de har ansvaret for videregående skoler, fylkesveier, tannhelse og kollektivtransport.

Kanskje mange også sitter med en snikende følelse av at mange av disse oppgavene kunne vært håndtert av kommunene, som er aller nærmest på hverdagen vår. Det ville imidlertid krevd en ny runde rundt kommunereformen.

Det tverrpolitiske utvalget fikk dessverre lite hjelp i sin søken etter svar til folket. Det har blitt mye “god dag mann, økseskaft” fra både sentrale myndigheter og ikke minst fylkeskommunen. Rapporten var mangelfull og vi mener det burde vært gjennomført en grundig høringsrunde, som også hadde tatt for seg en så sentral problemstilling.

Fylkeskommunens rolle i forvaltningen står ikke i forhold til dommedagsprofetiene som skaper en kløft, så her kan sikkert både debattanter, politikere og vi i media ha medvirket til å skjerpe frontene, selv om målsettingen har vært å være klargjørende.

Ordfører Monica Nielsen har nok sikkert rett i at Alta har gode forutsetninger for å møte framtiden, uansett fylkestilhørighet, men har man invitert til folkeavstemning, er det også er alvor med veivalget. Da bør både hjerne og hjertet være med i vurderingen av hva som er klokt å gjøre.