Kravet til jordbruksoppgjøret er drøy kost, men tiden er kanskje inne for å vise at vi er opptatt av både matproduksjon og matvaresikkerhet.

Det vil alltids være en viss støy under forhandlingene og tallene flyr fjøsvegg i mellom når det nærmer seg. Nå har vi mer inntrykk av at det brer seg en resignasjon i næringa og at det for mange kan være et tidsspørsmål om besetningen sendes til slakt, eller at man setter på traktorbremsa en gang for alle.

Bondelagets møte i Kautokeino tidligere i vår fungerte som en temperaturmåler i vasstrukken jord, og vi tror mange fikk øynene opp for at dette er en reell krise for våre matprodusenter. Også for de vi ser rundt oss i Alta-regionen.

Det handler blant annet om at kostnadene har eksplodert såpass mye at drifta ikke bare humper og går, men at regnestykket rett og slett går i minus.

På toppen av fôrpriser som går bananas, har også store gårder ekstreme regninger på grunn ekstrautgifter til strøm lengre sør i landet.  I sum har mange bønder fått en byrde det ikke er mulig å håndtere uten ekstra støtte. Kravet om kompensasjon er alene på 2,4 milliarder kroner og landbruksminister Sandra Borch (Sp) må innfri dette raskest mulig, parallelt med oppgjøret. Der er kravet nærmere ti milliarder.

I tillegg har nok krigen i Ukraina gitt oss en ny og viktig påminnelse om at verden er lunefull og at matvaresikkerhet plutselig kan bli noe mer enn honnørord i taler og løfter.

Da er det heller ingen overdrivelse å mene at Norge står overfor et veivalg for hvor mye mat vi skal produsere selv. Ja, vi har fisk, men vi er forferdelig sårbare når det kommer til selvforsyningsgrad for øvrig. Der er vi bortimot dårligst i klassen.

Det betyr at et veivalget må følges av en grundig debatt om hvordan vi skal betale de som faktisk produserer mat og sørger for kulturlandskap og matvaresikkerhet.

Mener politikerne at vi skal stole fullt og helt på import, har man i det minste gikk bøndene et klart signal, men i en verden som kan bidra med alt fra krig til energikrise og pandemi, er et slikt stalltips alt annet enn sunt bondevett.

Vi mener Senterpartiet i posisjon rett og slett må følge opp sine klare løfter og visjoner, i en næring de tross alt setter veldig høyt. Så er forventningen at det andre regjeringspartiet ser alvoret.