Det triste med helseforetaket Finnmarkssykehuset er at det innfrir alle negative spådommer. Det har ikke manglet på advarsler om den økonomiske utviklingen, og det var relativt lett å se at man ikke kunne nå målsetningen om å oppnå egenfinansieringen av byggingen av det nye sykehuset i Hammerfest. Hvis man i tillegg legger til en Covid-krise på toppen, innså vel de fleste at dette ikke ville ende bra.
Hvis man i tillegg har en forventning om et handlekraftig og profesjonelt styre i Helse Nord, så blir en lett skuffet over å se styremedlemmer i det siste styremøtet angripe ledelsen i Finnmarkssykehuset for full offentlighet. Dette er ikke profesjonelt styrearbeid. I hvilke andre styrer tillater man seg dette?
Det er selvfølgelig ikke særlig formålstjenlig å erklære mistillit til en konstituert direktør mens man venter på at den nytilsatte direktøren skal tiltre. Når man får gjentatte dårlige resultater over lang tid med forskjellige toppledere, er det ikke nødvendigvis ledelsen og de ansattes innsats som er for dårlig, men styrets evne til å skape gode forutsetninger for forsvarlig medisinskfaglig økonomisk drift som svikter.
Sett ut fra de håpløse forutsetningene den nye direktøren starter ut med, kan man med rimelig sikkerhet regne med at resultatene ikke vi bli bedre. Overskridelsene gjentar seg på de samme områdene om og om igjen. Et godt eksempel er at man underbudsjetterer vikarkostnader hvert eneste år. Hvorfor tar man ikke til seg at Finnmarkssykehuset ikke kan drives uten betydelige kostnader til vikarer og leverer realistiske budsjetter? Når man i tillegg ser at man ikke klarer å få kvalifiserte søkere og heller ikke klarer å fylle studieplasser som på de lokale sykepleierutdanningene, fester det seg et bilde på netthinnen av en organisasjon som ikke vil klare å levere resultater.
I iFinnmark 8. september uttaler kommunikasjonssjef hos Finnmarkssykehuset Eirik Palm: «Det hender at vi leier våre tidligere ansatte tilbake svinedyrt fra vikarbyråene». Det er vel intet annet enn et dårlig skjult forsøk på å sverte vikarbyråene som de er så avhengige av. Kunne ledelsen i Finnmarkssykehuset i stedet for ha reflektert over hvorfor sykepleiere, leger og andre helsearbeidere slutter i faste stillinger for å gå over til vikarstillinger? Kunne ledelsen endret arbeids- og lønnsvilkår for sine ansatte slik de fortsatte i sine stillinger? Denne type refleksjoner og tilnærminger virker å være fullstendig fremmed for både styret og ledelsen. Man må kunne forvente at representanter for et sykehus ser forskjell på symptomer og ondet. Høye vikarkostnader er et symptom på et alvorlig underliggende problem og forsøk på å kurere symptomer løser ingenting.
I samme artikkel viser riktignok avdelingsoverlege Bjørn Wembstad til flere nylige nyansettelser i Finnmarkssykehuset: «Vi ser flere tegn til bedring. På medisinsk avdeling som har åtte overlegestillinger, hvor det på det verste bare var ansatt to, er det nå ansatt seks overleger. På kirurgisk ortopedisk avdeling har vi fått rekruttert til alle de fem overlegestillingene, mens vi på kirurgisk avdeling bare har ei kirurgstilling ledig.» Erfaring viser dessverre at personell ikke blir i Hammerfest over tid.
Styret i Helse Nord trenger å vise handlekraft. Hva om styret kaster blikket bakover og ser på hva som skjedde med helseforetaket Hålogalandssykehuset? Helseforetaket ble oppløst etter at styrets tålmodighet var brukt opp etter stadig gjentakende økonomiske problemer. Sykehusene i Harstad og Narvik ble lagt inn under UNN og Stokmarknes ble lagt inn under Nordlandssykehuset. Det er en løsning som har vist seg levedyktig, og styret dengang hadde en helt annen handlingskraft enn dagens styre.
Riktignok har en sammenslåing av UNN og Finnmarkssykehuset vært utredet. I anbefalingen sto det at: «Målsettingen om å styrke det desentraliserte tilbudet i Finnmark og det spesialiserte tilbudet ved UNN kan best oppnås innenfor dagens foretaksstruktur. Det bør skje ved å videreutvikle det regionale samarbeidet i Helse Nord, samarbeidet mellom de to helseforetakene og det pågående organisasjonsutviklingsarbeidet internt i de to helseforetakene. På den måten vil risikoen for potensielt uheldige sider ved en sammenslåing både på kort og lang sikt unngås.» Med andre ord man senker lista så langt ned man kan. Hva har man gjort siden november 2019 da utredningen ble behandlet i styret og man avviste å slå sammen helseforetakene? Er det økonomiske kaoset man nå er vitne til resultatet av videreutviklingen av det regionale samarbeidet?
Dagens situasjon viser til fulle hvor handlingslammet styret i Helse Nord er og hvor villig man er til å drifte en økonomisk mislykket struktur som mange pasienter ikke føler ivaretar de behovene de har. For det andre viser det også en så inngrodd angst for forandringer i organisasjonene at man velger heller å kaste gode penger etter dårlige fremfor å innføre gode endringer som vil kunne gi bedre kvalitet på helsetjenester for flere. Handlingslammelsen går helt fra Helse- og omsorgsministeren ned til den enkelte leder i organisasjonen.
To store spørsmål gjenstår. Det første er om helseforetaket Finnmarkssykehuset er levedyktig. Min ærbødige påstand er at helseforetaket Finnmarkssykehuset har kommet til veis ende. Oppløs Finnmarkssykehuset og legg sykehusene i Hammerfest og Kirkenes inn under UNN og skap forutsetningen for en forsvarlig drift. Så lenge UNN er øverste nivået i både akuttkjeden og spesialisthelsetjenesten er den mest hensiktsmessige driftsmodellen klinikk fra topp til det første leddet i kjeden.
Det andre og vel så viktige spørsmålet er om styret i Helse Nord har handlingskraft og evne til å skape gode forutsetninger for forsvarlig medisinsk faglig og økonomisk drift i tiden som kommer. Svaret vil vise seg i nær fremtid.
Leif Gøran Wasskog, Pasientfokus