De nordnorske idrettskretsene har opprettet et solidaritetsfond på 7,5 millioner kroner som skal bidra til å utjevne forskjellene på idrettsbanen.
Det er i høyeste grad et prisverdig initiativ, vel vitende om at det primære arbeidet må skje på klubbnivå, der trenere, ledere og foreldre må gjøre sitt ytterste for å inkludere og se alle.
Det er sårt og vondt når foreldres lommebok skal være avgjørende for hvem som har mulighet til å drive med organisert idrett. For noen kan det være skambelagt når det ikke finnes rom for innfri krav om medlemskontingenter, treningsavgifter, utstyrsjag og turneringer.
Derfor gjelder det å jobbe hardt for å redusere egenandeler, både gjennom dugnadsarbeid og offentlige ordninger. I tillegg kan et slikt fond bidra til utjevning, blant annet fordi næringslivet tar denne type samfunnsansvar. Gjennom samfunnsløftet til SpareBank 1 Nord-Norge blir nærmere fire millioner i Nord-Norge tildelt formålet de neste tre årene.
Bakteppet er trist og sårt. Etter at pandemien rammet aktivitetsnivået hardt, viser tall fra Respons Analyse at 10 prosent av familier i nord sier de har kuttet ned på sports- og fritidsaktiviteter til barn. 30 prosent gjør færre familieaktiviteter som koster penger.
I krisetider må mange prioritere hardt, både for å betale regninger og få mat på bordet. Det er blant annet noe Alta matstasjon har påpekt en rekke ganger og faren er overhengende for at det skapes forskjeller og utenforskap.
Selv om det er viktig å opprettholde dugnadsånden, bør offentlige myndigheter bidra sterkere til at idrett og kultur skjermes for klasseskiller. De fleste har anledning til å stille opp på dugnad i lokalsamfunnet, men vi merker oss at det i stadig større grad legges opp til at barn og unge skal delta i finansieringen av nasjonale prosjekter, der enorme mengder varer, enten det er lodd eller de berømte monsterdigre stablene med toalettpapir.
Hvis det i realiteten innebærer at foreldre må kjøpe fri barna, får du nettopp de forskjellene det advares mot. I tillegg kommer det på toppen av alle de vaflene som skal steikes og de garderobene som skal vaskes.
Blant tiltakene som faktisk monner på grasrota, er lokal, regional og statlig støtte til anleggsbygging, for eksempel spillemidler. Vi mener det i større grad bør være en forutsigbar skjerv på statsbudsjettet, slik at trenere og ledere i større grad kan jobbe med det de ønsker, nemlig aktivitet for barn og ungdom. Nå står de på 24/7 for å sikre mellomfinansiering.
I Alta har tradisjonen vært å bidra med 15-prosenten til anlegg. Når den politiske ledelsen denne uka valgte å utbetale etterslepet på drøyt 2,3 millioner og nullstille køen, monner det kolossalt for idrettsledere som har daglige bekymringer etter nødvendig satsing på barn og unges arena for aktiviteten sin.
Altas fantastiske forutsetninger for å bygge baner og haller, lage orienteringskart og skape bolyst i form av preparerte skiløyper, handler om samhandling mellom idrett og kommune. Da mener vi det er ekstremt viktig at vi ser alle.
