Mandag 9. januar startet utmarksdomstolen sin behandling av tvistesaken om innbyggerne i Karasjok skal ha en kollektiv eiendomsrett til land og vann i denne kommunen eller om innbyggerne i Finnmark skal ha en kollektiv eiendomsrett til land og vann i hele fylket. Som representant for kommunen uttalte ordføreren i Karasjok, Svein Atle Somby, til Sameradioen at kravet var basert på at det kun var befolkningen i Karasjok som hadde brukt området før nåværende grense mellom Norge og Finland ble fastlagt i 1751. For meg er det et paradoks at det er Karasjok kommune som sloss for at Finnmark i framtida skal være oppdelt og ikke helt. Som vertskommune for sametinget og en stor andel av reindriftsnæringa i fylket, er Karasjok og Karasjoks befolkning de som trolig vil tape mest på at Finnmarkseiendommen splittes opp.
Situasjonen før 1751
Når Karasjoks ordfører hevder at det kun var befolkningen indre Finnmark som brukte arealene i det daværende fellesdistriktet før 1751, uttaler han seg i strid med hva som kom fram da major Peter Schnitler gjennomførte grenseeksaminasjoner i Finnmark i årene 1744-1745. Under rettsmøte på Elvebakken 6.4.-11.4. 1744 svarte vitne Joen Nielsen, f. i Avjovarre, da bosatt Kvænangen om sommeren og i Kautokeinofjeldet om vinteren, på spørsmål om grensene mellom «Norges privative» og «Sverriges eene Land»:
«De kan ikke sætte eegentlig noget vist Markeskiell imellom det hitindtil holdte Fælledz Land, og Norges eensidige Land; Thi de Norske Finner fra Søe-Siden havet gaaet op til Fieldz til dennem i Kautokeino-Fielde, og de fra Kautokeino have gaaet ned til dem imod Fiordene, og saaledes er det holden fra Arildx Tid».
Tilsvarende beskrivelser framkom fra flere vitner, også under rettsmøte i Karasjok 26.3.-30.3. 1745. Her uttalte vitne Ammond Olsen, f. i Arisbye, bosatt de siste fem år i Porsanger, b.a. at «de Norske Refsbottens- og Porsangers Field-Finner…sidde baade Norden og Sønden for Karasjok-Elven…». Ved rettsmøte i Avjovarre 1.4. 1745 uttalte vitne Niels Nielsen at han for fire år siden hadde «begivet sig fra Avjevaras fælles Land ned til privative Norsk Land, hvor han om Sommeren sidder ved den Norske PorsangersFiord, og om Vinteren ved Karasjok iblant andre Norske Field-Finner på Norsk Grund».
Å hevde at områdene som i dag utgjør Kautokeino og Karasjok kommuner historisk bare har vært brukt av befolkningen i disse områdene, synes på bakgrunn av dette å være i strid med det som kom fram under grenseeksaminasjonene. Områdene ble før 1741 i stor grad brukt til felles av de som bodde i fjellene og de som bodde ved sjøen.
Situasjonen etter 1751
Etter 1751 har befolkningen i Kautokeino og Karasjok blitt mer og mer avhengig av at deres reindriftsutøvere har kunnet bruke områdene ved fjordene og på kysten som sommerbeiter. Nedgangen i villreinbestanden hadde gjort at fjellsamene på 1600-tallet gikk over til tamreinsdrift. Den første tiden flyttet man med tamreinen innenfor fellesdistriktet, men i de siste tiårene av 1600-tallet begynte fjellsamene som hadde vinterbosted i Kautokeino og Avjovarri å etablere sommerbeiter ved fjordene i Vest-Finnmark. Dette medførte naturlig nok til konflikter mellom dem og befolkningen ved fjordene. Klager ble jevnlig framsatt og på mange måter ble det først ro etter at fellesområdet ved grensedragningen i 1751 ble ensidig norsk. På mange måter kan man si at det var grensedragninga i 1751 som gjorde at reindriftas etablering av sommerbeiter i fjordområdene ble akseptert av de norske myndighetene og befolkningen ved fjordene. Etter 1852 ble reindrifta som kjent ytterligere avhengig av sommerbeitene ved fjordene og på kysten etter at riksgrensen ble stengt for flytting av rein.
Dersom den påbegynte rettsprosessen om Karasjok skulle medføre at arealene i Karasjok, og i neste omgang Kautokeino, blir skilt ut av Finnmarkseiendommen, er jeg redd at reindriftsnæringa raskt vil kunne bli en tapende part. Reindrifta er etter min vurdering svært avhengig av at næringa opprettholder sin støtte både hos den samlede befolkningen i Finnmark og hos Finnmarkseiendommen. Om Karasjok mot formodning skulle vinne fram med sitt krav om egen eiendom, tror jeg ettertida vil betegne det som en pyrrhosseier for både kommunen, befolkninga og reindrifta.
Sametinget
Som vertskommune for Sametinget antar jeg at Karasjok har et særlig ansvar og er særlig avhengig av at Sametinget har en positiv utvikling. Ved dagens lovgivning velger Sametinget tre av seks styrerepresentanter i Fefos styre. Jeg forutsetter at befolkningen i Karasjok er innforstått med at denne ordningen vil miste sin legitimitet dersom de samiske kjerneområdene i Finnmark havner utenfor Finnmarkseiendommen. Det vil oppstå et unisont krav i det øvrige Finnmark om at Sametingets innflytelse over Finnmarkseiendommen må reduseres dersom de samiske kjernområder skilles ut i egne eiendommer. Trolig kan vi risikere at Finnmarkseiendommen splittes opp i en rekke kommunale eiendommer hvor både interessene for finnmarkingene som helhet og de samiske interesser vil tape betydelig.
Finnmark fylkeskommune
I 2022 lyktes et stort flertall av finnmarkingene å få reversert tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark. For mange av oss var framtida for Finnmarkseiendommen et viktig argument for å kjempe for reverseringen. Mange fryktet at Finnmark, som en minoritet i Troms og Finnmark, ville miste sine muligheter for å skape vekst og utvikling bl.a. med basis i vår felles oppnådde eiendomsrett til grunnen. Vi fryktet også at både det samiske og det kvenske ville tape på at Finnmark opphørte som et eget fylke. Et viktig argument var også at Finnmark ikke måtte ende som et forvaltningsmessig lappeteppe. Svært mange i Finnmark oppgir at nettopp mulighetene vi har i Finnmark til ferdsel, friluftsliv, jakt og fiske er årsaken til at de velger å bli boende i fylket. En oppsplitting i flere kommunale eiendommer, som begrenser disse mulighetene, vil derfor raskt kunne bli en svekkelse av bosettingen og utviklingen i Finnmark. Karasjok kommune og befolkninga i Karasjok har, som vertskommune for sametinget og som reindriftskommune, kanskje mest å tape på dette. Jeg har tro på at utmarksdomstolen vil innse at en oppsplitting av Finnmarkseiendommen vil være i strid den rettsforståelsen som har vært siden «arilds tid» - områdene i Finnmark har vært «til felles».
Alta, 10.1.2023
Kristian E. Johnsen