Pukkellaksen har sin opprinnelse fra Stillehavet. Den har en toårig livssyklus hvor fisken dør noen få dager etter gyting i elv. Den blir et uspiselig forurensingsproblem i elvene. Når eggene klekkes påfølgende vår, vandrer yngelen raskt ut i sjøen, og tilbringer det meste av livet i saltvann. I likhet med kongekrabben har den funnet seg godt til rette i våre farvann.

Vi vet ikke hvordan arten påvirker det marine økosystemet. Utviklingen i norske elver tyder på at bestanden øker, og at den dukker opp i stadig flere elver. Det er derfor behov for å studere hvilke arter den utfordrer, både i sjø og elv.

Biologien, i form av individvekst, vandringsmønster og råstoffkvalitet, er fordelaktig for å utvikle et bærekraftig fiske. Artens livssyklus gir et kort tidsvindu hvor den bør fanges i sjø for å utnyttes til menneskemat.

Vi har en moralsk plikt til ikke å sløse med verdifulle matressurser. Alle forsøk vi har gjort i Nofima tyder på at pukkellaksen kan gi både smakfull og næringsrik menneskemat. Det forutsetter imidlertid at vi fanger den når den samles i fjordsystemene - i sjøen, før den går opp i elva.

I likhet med kongekrabben er vandringsmønsteret slik at den må høstes, selv i et utryddingsfiske, av små fartøy i fjordsystemer med lokalsamfunn som har behov for å styrke sitt næringsliv. Samtidig har lokale fiskere og produsenter lang erfaring med å bygge næringer rundt det å høste ville fiskeressurser i nære kystområder.

I god fiskeriforvaltning er det nødvendig å bestemme hvem som får lov til å fiske og hvilke prinsipper som skal gjelde for fangst og fangsthåndtering. For slike introduserte arter fins ikke historiske fangstrettigheter. Vandringsmønster og systematiske svingninger i råstoffkvalitet gir derfor viktige rammer for når og hvor fiske bør foregå.

I dag har vi ikke nok kunnskap til å trekke endelige konklusjoner om hvordan arten bør forvaltes. I påvente av dette, er det naturlige målet å utrydde arten fra vårt økosystem som en føre-var-strategi.

Norge har hittil ikke klart å mobilisere kapasiteten, kunnskapen og prinsippene i norsk fiskeriforvaltning fordi pukkellaksen har havnet mellom to forvaltningsstoler.

Klima- og miljødepartementet har fått forvaltningsansvaret fordi laksen går opp i elvene, men mangler virkemidlene som er nødvendige for å få på plass en bærekraftig fangst. Den bør foregå i sjø for å redusere negativ påvirkning i elva og for å fange når den har best kvalitet.

Nærings- og fiskeridepartementet, som forvalter institusjonene og virkemidlene som trengs for å få på plass en bærekraftig fangst i sjø, er enten fornøyd med å slippe en vanskelig forvaltningsoppgave, eller ønsker ikke å ta en krangel om hvem som skal ha forvaltningsansvaret.

Det er nødvendig å kombinere to mål i forvaltningen; artens negative påvirkning på dagens økosystem må reduseres, samtidig som fangsten må gjennomføres slik at mest mulig av laksen blir høyverdig menneskemat. Klarer vi å gjøre dette, har vi en forvaltning som er i tråd med vitenskapelige råd i både norsk og internasjonal fiskeriforvaltning og som bygger på viktige prinsipper og mål i sirkulær økonomi.

Vår fangst, i form av de scenene vi fikk se fra mange lakseelver sist sommer, er på grensen til miljøkriminalitet. Store mengder fisk ble ikke bløgget og nedkjølt, men dumpet levende i søppelsekker i sommervarmen. Dersom aktører med rettigheter innenfor et godt forvaltet fiskeri hadde behandlet fisken på samme måten som pukkellaksen ble behandlet, så hadde de sannsynligvis fått både en kraftig bot og mistet sine fangstrettigheter.

Som fiskerinasjon har Norge forutsetningene for å prestere bedre. Fangsten bør forankres i bærekraftig fiskeriforvaltning. Særlig i en tid hvor viktige mål i sirkulær økonomi skal nås.

Mitt forslag er at næringsministeren innkaller klima- og miljøministeren og fiskeri- og havministeren til et felles møte om hvordan vi skal forvalte pukkellaksen.

Det kan jo ikke være sånn at selv om en fisk i livets siste dager oppsøker ferskvann, så skal viktige prinsipper for bærekraftig fiskeriforvaltning bli oversett, mens de institusjonene som har i oppgave å forvalte våre fiskerier blir sittende maktesløse å se på at det sløses med verdifulle matressurser.

Bent Dreyer

Forskningssjef, Nofima