«For Børresen er det viktig å utvikle «en stor og sterk region… i Nord» som kan drive maktkamp overfor sentrale myndigheter: «et sterkere fylke… med klare krav overfor regjering og Storting».

«For Børresen er en fylkeskommune primært en tjenesteprodusent på spesifiserte områder.»

Dette er to sitater fra Johnsens innlegg i Altaposten 14.januar -21. Det er ikke enkelt å følge logikken i innlegget hans. Johnsen har opplagt forstått at vi som vil ha en sterkere politisk region vil stille krav overfor staten om mer myndighet. Men samtidig påstår han at vi ønsker at fylkeskommunen skal kun drive tjenester og ikke stille krav om mer myndighet !

Forvirringen stopper ikke der.

Johnsen synes å mene det går bra i Finnmark bare vi samarbeider internt. Med mer makt til statsforvalter og byråkrati, og flere samarbeidsmøter med staten i Oslo, så vokser Finnmark, beholder innbyggere og arbeidsplasser og alt blir bare velstand.

Altså slik Johnsen mener det har vært siden fylkestinget ble direktevalgt i 1975 og inntil 2020 da vi ble del av en sterkere region?

Johnsen kan umulig ha fått øye på resultatet av denne idyllen han maler. Er det virkelig slik et Finnmark alene med egne fylkespolitikere som samarbeidet og snakket pent med fylkesmannen i Vadsø og direktørene i de 71 direktorat i Oslo & omegn, har skapt vekst og fremgang i Finnmark ?   Johnsen bruker det positivt ladete ordet «samarbeid» for å beskrive nøkkel til suksess.

«Samarbeid» eller samarbeid

Johnsen burde vite at kun forpliktende samarbeid gir gode resultater. Og hvis politikerne ikke lykkes med å innfri de forpliktelser de lovte velgerne, er vårt demokrati usedvanlig effektivt: På dommens dag – valgdagen – sier informerte velgerne tydelig fra.

I Finnmark har velgerne vært usedvanlig tålmodige. De har akseptert at vårt ressursrike fylke har hatt en dramatisk negativ utvikling helt siden finnmarkingene ble herre i eget hus fra 1976. Fra da var det innbyggerne som bestemte hvem som skulle ha flertall i fylkestinget som et resultat av den forrige reformen for fylkeskommunene.

Den gang var vi nesten 80 000 finnmarkinger her. Etterpå har folketallet i Norge vokst med 35 %. Finnmark med sine ufattelige rikdommer på land og hav, skulle hatt en vekst på mer enn 35 %. Da skulle Finnmark i dag hatt 107 000 innbyggere. Vi er under 74 000 i 2022!! Vi mangler 33 000 mennesker, i snitt over 1 500 flere mennesker i hver av kommunene!

Johnsen ser fornøyd i bakspeilet fordi det i 45 år tross alt har vært hyggelig samarbeid mellom fylkespolitikere og staten. Fylkespolitikerne har ikke mast om makt og bestemmelse. De har vært fornøyd med å sjøl kunne gjøre vedtak om det lille de rår over: vedta økte godtgjørelser de kunne fylle opp kontoen med, bestemme alle spennende reiser i inn- og utland og bekrefte følelsen av å være viktige politikere i Finnmark.

«Og husk – når Børresen skriver om en sterk region i nord som får delegert ansvar og økonomi fra staten, da er det få som reelt går inn for det.», mener Johnsen å huske.

Johnsen og endel politikere og velgere i Finnmark husker dårlig.

Stort flertall på Stortinget for mer makt til regionene!

På Stortinget har det i 25 år vært et stor flertall for å flytte statlig makt fra Oslo til «færre, større og sterkere regioner». Dette er altså ikke noe jeg og Venstre har vært alene om, men vi har vært del av et solid politisk selskap:

Bondevikregjeringen tok initiativet i -97 med SP-statsråder i førersetet, Ap presset på før valget i 2005, SP fortsatte arbeidet i den rød-grønne Stoltenbergregjeringen.

Dessverre motsatte LO seg å flytte makt og arbeidsplasser fra Oslo, og den rød-grønne regjeringa sin regionreform endte med et mageplask:

40 000 km riksveier ble overført til de 19 fylkeskommunene med 500 mill kr i medgift for å dekke vedlikeholdsetterslepet. Som var på 60 mrd. kr!!

Da Stortinget i 2014 gikk med på å fortsette arbeidet for en regionreform, var det bl.a. på bakgrunn av dette forslaget fra SV og V: «Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Dette kunne endt godt. I dag kunne vi hatt et slagkraftig fylkesting i Troms og Finnmark som brukte sin tid på å utvikle regionen. Tenk hva vi kunne oppnådd med et politisk flertall som våget stille krav til Stortinget om forbedret skattepolitikk, om økt verdiskaping på grunnlag av fisken utenfor kysten og slik gjøre oss attraktive for nye innbyggere og bedrifter.

I stedet var fylkespolitikerne mer interessert i å beholde alle sine godtgjørelser og privilegier. Når to fylkeskommuner blir en, halveres grovt sett alle goder ved at de skal deles på flere. Ikke rart flertallet derfor vil tilbake til tiden hvor langt flere av de politiske kamerater kunne håve inn mer enn i dag.

I en velregissert skremmekampanje fra de som fryktet færre byråkratstillinger i Vadsø og reduserte personlige privilegier, ble velgerne i Finnmark lurt til å delta i en «folkeavstemning» der innbyggerne ble invitert til å bestemme over Stortinget!

Dette har bundet flere partier til å forlate sine prinsipielle syn på sterke regioner. Det er tross alt mange stemmer å hente å snakke velgerne «etter munnen». Og stemmer gir posisjoner og forbedrer privatøkonomien med det en minstepensjonist får i året. Jeg har lite respekt for «brød-politikere» inspirert av værhanen, men ærer de som holder fast ved prinsipper og står fram som modige politiske ledere.

Derfor heier jeg på alle voksne politikere som viser MOT og nå holder fast ved muligheten til et sterkere NORD, og ikke vil svekke oss. Det kan gå minst 40 år til neste gang vi får anledning.

La oss huske hva den kunnskapssøkende bonden John Dickinson i Pennsylvania skrev i 1768 til de politiske lederne.  Han ville at de skulle samle de mange små delstater i en sterk forent nasjon. Akkurat slik vi bør beholde Troms og Finnmark samlet som Norges viktigste region med vår beliggenhet. Og med samme klokskap som Dickinson avsluttet sitt brev; «United we stand – divided we fall!».

Børre Steinar Børresen