I  februar 2020 var reiselivsaktørene i Alta på en etterlengtet klatretur langs det meste av grafer, enten det var omsetning, lønnsomhet eller tilfredshet hos kunder fra fjern og nær. De fleste var lykkelig uvitende om covid-19 og omikron, tre uke før nedstengningen 12. mars.

Altaposten kunne 19. februar 2020 presentere tall fra Sparebank1 Nord-Norge, med ekstremt lovende innhold for den lokale reiselivsnæringa, representert med 10 lokale referansebedrifter.

I snitt hadde omsetningen for disse ti bedriftene økt med 42 prosent fra 2018 til 2019 og gründerne hadde utvilsomt knekt en kode. De omsatte for 91 millioner i 2019 og leverte opplevelser i toppklasse, både av cruiseturister og flere individuelt reisende med god betalingsevne. Det eneste skjær i sjøen var det middelmådige flyrutetilbudet.

Den økte lønnsomheten og den gjennomførte kvaliteten ville etter alle målemerker skape økt interesse og etterspørsel, pluss ringvirkninger i lokalsamfunnet. For eksempel for handel, kulturnæringer og restauranter.

Etter snart to år mattes både egenkapitalen og den viktige spiriten ned, kanskje spesielt på grunn av en berg- og dalbane som gjør alt uforutsigbart. Reiselivsnæringa er ekstremt slitesterk etter mange år med tilpasninger og omstilling, men det finnes grenser.

En fersk måling gjort av SMB Norge blant drøyt 400 bedrifter,  viser at småbedriftene opplever at politikerne “ikke forstår alvoret i deres situasjon og har mistet troen på at de vil få hjelp, som er nødvendig for å komme seg gjennom krisen. Samtidig øker frykten for konkurs etter de siste nedstengningene.”, heter det i konklusjonen.

Det er en tillitsbrist som er svært alvorlig for både politikerne og det norske samfunn. Uten tro og framtidshåp blir alt mye vanskeligere, så vi mener spesielt lønnsstøtteordningen må raskt på plass.

Beslutningstakerne opplever sikkert de mange kravene som at noen roper ulv, men vi mener det gjelder å trenge gjennom støyen og innse at tiltakene både haster og må være treffsikre. Situasjonen er kritisk.

I Norge har myndighetene unike muskler for å lage gode ordninger for en krise. Vi tror det som virkelig vil koste, er at underskogen av småbedrifter innenfor utsatte næringer kaster kortene og avbryter den løfterike reisen de hadde lagt ut på.

Koronaordninger for ledige og permitterte må utvides, all den tid det er urealistisk å tro at skadene kan plastres på en måned. Lånegarantier må brukes friskt for at likviditeten skal sikres.

Selv om det kan ramme investeringslysten, mener vi det er riktig av regjeringen å ha begrensninger på utbytte, i den forstand at det vil være umusikalsk i en kritisk situasjon.

Framfor alt håper vi at bedriftene holder oppe moralen i en ekstremt vanskelig tid. Det er enorm påkjenning å se at livsverket forvitrer, så all ære til de bedriftene som klarer å finne flere bein å stå på. De fortjener all tenkelig støtte og at kompensasjonsordninger blir med på veien mot normalisering.