Miljø- og forurensingsproblemene i verden krever store endringer i politikken både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette krever politikere som har evner og mot til å gjøre konkrete, nødvendige endringer av dagens politikk.

En må over fra slagord som «ta hele landet i bruk» og «tilbud til folk der folk bor» til beinharde realiteter om hvordan bruke landets økonomi for å møte framtidens utfordringer. Det diskuteres i dag i mediene hvordan en skal stoppe fraflyttingen fra nordområdene, uten at en tar stilling til hvilke endringer som må til for å få en positiv utvikling.

Vi vet nå at oljenæringen vil være over innen kort tid, kanskje oljeinntektene vil være slutt om tjue - tretti år. Næringen som har vært hovedinntekten for landet i over femti år vil være over. Den ressursen som da peker seg ut som den nest hovednæringen vår vil være fiskeri og oppdrett. Det dominerende område for villfisk i Norge er Barentshavet, fra Lofoten til russegrensa.

Hvordan denne ressursen skal forvaltes og organiseres vil derfor være avgjørende for landets framtid. En fornuftig grunnrenterente innen fiskeri og oppdrett for bruken av våre felles arealer og ressurser i havet vil kunne være med på å finansier nødvendige investeringer i framtidens fiskerier.

For at fiskeriene skal bli en bærekraftig framtidsnæring, med lavest mulig miljøavtrykk trenges de ny politikk og krav på en rekke områder. Et av de viktigste spørsmålene er hvem skal styre og forvalte næringa, og under hvilke lover og regler skal forvaltningen foregå. Er det naturlig at for eksempel fiskebåtrederne skal ha stor makt i de endringene som må til for å få en bærekraftig næring? Hvordan skal det offentlige organisere forvaltningen, sentralt og lokalt og hvilken makt skal lokale og regionale myndigheter ha? Hvordan skal kvoter fordeles, mellom fartøygrupper, regioner og produksjonsanlegg og hvem skal makt til å gjøre denne fordelingen?

Det må sannsynligvis skje endringer i fiskeriforvaltningen i alle ledd fra fangst og produksjon til frakt og marked. En må sørge for at fisket skjer med redskaper som beskytter yngel og småfisk og at bunnforholdene ikke blir ødelagt. I tillegg må det sørges for en maks kvalitet på fisken. Dette krever sannsynligvis at noen redskaper må forbys samtidig som det forskes på og utvikles nye fangstmetoder.

En store dieseldrevet havgående flåte som går tusenvis av kilometer og ligger ute i havet to/tre uker og spyr ut forurensing vil ikke kunne overleve i framtidens fiskerier. Det vil måtte utvikles andre framdriftsmåter enn dieselmotorer. Kanskje må et påbud om levering i nærmeste havn også komme. Kystflåten må nok også tilpasse seg et nullutslipps regime. I tillegg må det forskes på innretninger på båtene som sikrer kvaliteten på fisken som skal leveres.

Hvor fisken skal produseres er kanskje det viktigste spørsmålet for bosetting og utvikling i nord. Skal fisken produseres lokalt eller skal den kjøres «rund» til Danmark? I Finnmark er den nesten bare Båtsfjord som har en oppgående fiskeindustri. Det er mange steder det produseres tørrfisk og saltfisk, men dette er ikke tilstrekkelig i framtidens fiskerinæring. Det er sannsynligvis heller ikke små produsenter med vakuumpakkete ferdigprodukter for det lokale markedet.

Ett av de viktigste kravene til en ny fiskeindustri må være at alt av fisken må utnyttes. Produktspektret kan vær nesten uuttømmelig, fra gryteferdig retter, pålegg og oljer til kosttilskudd i tablettform. Fabrikker til en slik produksjon krever moderne høgteknologi og arbeidere med høg utdanning. Slike bedrifter må ligge på steder som har en viss størrelse med tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Spørsmålet er om sentrale og lokale politikere har mot og vilje til å ta slike beslutninger. Er først slike beslutninger tatt kreves det at en også følger opp med vedtak som muliggjør en positiv utvikling på disse stedene. Det betyr at midler til utdanning, velferd, infrastruktur, samferdsel osv. ikke prioriteres etter slagordet «tilbud til folk der folk bor» men «tilbud til der folk skal bo i framtiden».

Prioriteringene må styres av behov for infrastruktur og kommunikasjoner som skal sørge for gode muligheter for servise og arbeidsdeltakelse på de nye industristedene og muligheter for enkel og miljøvennlig transport av produktene fra industrien.

Transporten av fiskeproduktene fra nordområdene er kanskje det mest skandaløse miljøproblemet i fiske- og oppdrettsnæringen. Tusenvis av trailere som dundrer langs veiene og pøser ut karbondioksid, samtidig som de ødelegger veier for millioner hvert år. De store trålerne og fabrikkskipene som frakter fisken til Vestlandet og derfra til Oslo med trailere er ikke mye bedre for miljøet.

Det bør være et tankekors at fisken først fraktes med trailer til Oslo hvor det bygges opp kjøle/fryselagre for deretter å frakte den ut i verden med fly, når en vet at den korteste veien til både til Østen og Amerika er med fly fra Toms eller Finnmark. Det bør derfor opprettes effektive, miljøvennlige transportruter til Andenes og Lakselv for all transport av fiskeprodukter fra nordområdene.

Det er et paradoks at fylkene i nord ikke klarer å tilby sine ungdommer interessante og utviklende jobber. Vi har den viktigste ressursen som alltid vil være viktig for verdens befolkning like utenfor stuedøra. Vi har også god tilgang på billig fornybar energi. For å utnytte disse ressursene på en miljøvennlig bærekraftig måte trenges det forskning, og høgre utdanning innen en rekke felt.

De vil være behov for kompetanse innen fag som biologi, teknologi, informatikk, kommunikasjon, finans, markedsføring, produktutvikling osv. Fiskerinæringen og service til denne vil i framtiden ha noen av de mest interessante jobbene i framtidens arbeidsliv.

De skulle derfor kunne være en lys framtid i nord dersom politikerne har mot til å gjennomføre de nødvendige tiltakene. Tiltak som i tillegg vil gi et godt bidrag til å nå nødvendige klimamål.

Ole Simonsen, Alta