Professor Gunnar Stangvik ble født 23. mars 1934 i Hammerfest i små kår. Han var veldig stolt av sin bakgrunn med en far som arbeidet på kaia og en mor som var en sterk støtte for jentene som arbeidet på Findus. Den 20. juli 2022 gikk han bort, på sykehjemmet på sentrum i Alta
Gunnar var utdannet som lærer og ble raskt interessert i situasjonen for funksjonshemmede elever. Han utdannet seg og studerte innen feltet i Sverige og kom til Norge, hvor ble utnevnt til professor i spesialpedagogikk som en av de første i landet.
Jeg ble kjent med Gunnar på 1980 tallet da jeg begynte å arbeide med mitt hovedfag i spesialpedagogikk ved Spesiallærerhøgskolen som den gang lå i Bærum. Han ble min veileder på hovedfaget og siden hadde vi et nært samarbeid i mer enn 30 år.
Gunnar ble en drivende kraft i de forandringene som skjedde innen omsorg og opplæring av barn med funksjonshemminger som skjedde i Norge. Både i omleggingen av omsorgen for utviklingshemmede, med nedlegging av institusjonene og opplæringen av barn med lærevansker ved nedlegging av spesialskolene. Han og de forskningsmiljøene han tilhørte kunne tidlig dokumentere at funksjonshemmede som ble inkludert i de «normale» miljøene for omsorg og læring hadde en bedre utvikling enn de som ble ekskludert og plassert i egne institusjoner og spesialskoler.
Jeg var i den heldige situasjonen at jeg fikk delta i en rekke forskning- og utviklingsprosjekter sammen med Gunnar. I mine egne prosjekter var han alltid en god støttespiller som aldri sa nei når jeg ønsket å diskutere faglige utfordringer. Det var også inspirerende å reise med ham på fagkongresser rundt omkring i verden. Han hadde «kjentfolk» på alle kontinenter
Gunnar hadde en enorm arbeidskapasitet. Han ga ut en rekke fagbøker og hadde faglige artikler i tidsskrifter over hele verden og hans synspunkter ble referert av de fleste fagfolkene innen feltet verden over. Han var en krevende samarbeidspartner som ikke godtok tomt snakk, du måtte kunne begrunne dine standpunkter ellers ble du «filleristet» på ekte hammerfestdialekt. Med forskningsprosjektene arbeidet han sent og tidlig, det var ingen 8-timersdag. Han kunne ofte ringe kl 20.00 og si at han hadde kjørt en regresjonsanalyse og ville høre hva jeg syntes om trendene han hadde fått fram i materialet. Da kunne telefonsamtalen vare i flere timer. Gunnar var en klassisk tilhenger av kvantitativ metode, men på slutten av sitt forskningsliv anerkjente han imidlertid at kvalitativ metode kunne gi viktige bidrag inne fagfeltet og begynte også sjøl blant annet å benytte intervju i sine arbeider.
I privatlivet syslet han også med ulike ting, jogging var hans favorittaktivitet, men han skrev også dikt og hadde tanker om å gi ut en egen diktbok. Yoga mente han var godt for både kropp og sinn, men han advart meg, som aldri hadde tenkt å drive med slikt, mot enkelte øvelser, «treet» kunne være farlig fordi han hadde selv falt over ende og slått seg kraftig. Han burde kanskje ha unngått øvelsen sjøl som 85 åring.
Gunnar var meget stolt av sitt nordnorske opphav og sin familie. Kona Britt var en viktig støttespiller både personlig og faglig. Det var hun som språk vasket hans skriverier. Jeg ble ofte invitert hjem til dem for å smake på den fantastiske maten hun laget. Han hadde hele livet sett opp til sin storebror som dessverre død ganske ung. Om døtrene sine, Gry og Eli snakket han ofte, dessverre døde Gry før sin far i mai i år. Barnebarna var han både glad og stolt over og gledet seg til besøk.
Vi har mistet en viktig faglig stemme for de svakest i landet vårt, men heldigvis har han etterlatt seg et stort materiale til de som vil videreutvikle teorier og praksis. Mine tanker er hos Britt og familien.