At det er blodrøde tall i regnskapene til Finnmarkssykehuset er knapt noen nyhet lenger. Over flere år har det vært advart om at hanglende økonomi ville skape betydelige utfordringer.

Ikke minst var advarslene mange og store før helseforetaket vedtok å påta seg kapitalkostnader i milliardklassen for å finansiere Nye Hammerfest sykehus, samtidig som alle piler pekte nedover.

Historien er kjent, advarslene slo til og i styremøte etter styremøte siden har en stadig forverret økonomi vært tema. Det selv før regninga for milliardinvesteringen skal betales. For pasientene er det all grunn til å grue seg til dette slår inn for fullt i budsjettene.

Økonomi var også tema 14. desember, da styret satte seg ned for å skue tilbake på nok et blodrødt år og samtidig planlegge for det kommende.

I en pressemelding og via egne nettsider akkompagnert av et bilde med 11 glisende styremedlemmer, forteller Finnmarkssykehuset at «budsjettet for 2023 er vedtatt». Fra bildet å dømme og vinkling er det en gladnyhet at budsjettet er i havn, med et underskudd på 87,5 millioner kroner; 111,5 millioner etter målet.

Tallene gir grunn til å gråte. Ikke minst på vegne av pasientene foretaket skal levere tjenester til, enten det er snakk om akutt syke og skadde, fødende, psykisk syke barn og voksne eller eldre med kroniske lidelser. Likevel smiles det når budsjettet bankes gjennom. Er det slik det blir når man ikke trenger å forholde seg til økonomiske realiteter?

Uavhengig av om bildebruken er ubetenksom eller om man med viten og vilje ønsker å skape et inntrykk av at et etterslep på 111,5 millioner er bra, sier dette noe om paradokset med foretaksmodellen. For der man med politisk styring risikerte velgernes vrede og utskifting ved gjentatt inkompetanse, sitter foretaksledelse og -styre trygt og skjermet for politisk påvirkning, såfremt ikke helseministeren bryr seg for mye da. Det har ikke vært noe problem i Finnmark, hverken Høie eller Kjerkol har virket å bry seg veldig.

Der man i en bedrift straffes knallhardt og risikerer konkurs med etterfølgende personlige potensielt enorme konsekvenser, kan foretaksledelse og -styre fint leve videre med voksende underskudd.

Den kvasikapitalistiske konstruksjonen som helseforetakene er, åpner for at det styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper der det passer – samtidig som man ser bort fra bedriftsøkonomiske prinsipper der det høver seg.

Man trenger ikke ta hensyn til den totale samfunnsøkonomien, for eksempel når man skal vurdere om et sykehus skal plasseres nært eller fjernt fra befolkningstyngdepunktet i regionen.

Man trenger ikke engang ta hensyn til konkrete bestillinger fra Stortinget, om man for eksempel ønsker å trenere vekk en operasjonsstue…