I Altaposten 27. februar stiller tidligere rådmann i Vadsø og Ap-medlem Kristian Johnsen (KJ) meg «fire åpne spørsmål».

Problemet til KJ er at han kun avkrever ja/nei-svar. Åpne spørsmål - i motsetning til lukkede - inviterer den andre til å både resonnere og begrunne sitt svar. Jeg tar likevel sjansen på at KJ ønsker å høre også disse?

KJ synes å være fornærmet over at jeg skrev en kort kommentar under hans innlegg på Altapostens nettside.  Der viste jeg til hans lek med tall fra 2018. Han mislikte at jeg forteller om en markant endring blant finnmarkingene i synet på et samlet Troms og Finnmark de siste fire år. Og han spør om jeg ikke snart skal slutte å bry meg om Alta siden jeg ikke er altaværing.

Nei, jeg slutter ikke å bry meg om verken Alta, Finnmark og Troms eller Nord-Norge.

For jeg har alltid ment at et liberalt demokrati og makt henger sammen. Desentralisering av makt nærmest mulig innbyggerne er positivt. Det er hva denne saken handler om. Om vi i Troms og Finnmark skal bli hørt av regjering og Storting, og få utvikle «Norges viktigste region»

Jeg har ikke engasjert meg for regionreformen fordi jeg engang var fylkespolitiker for Venstre. Dette er ikke en ren Venstre-sak, men en tverrpolitisk sak på Stortinget. Følgende parti har jobbet fram og helhjertet støttet en regionreform etter at Christiansen-utvalget la fram sitt arbeid i 1992: SP, KrF, V, SV og Ap.

H og Frp gikk også med på å beholde fylkeskommunen/regionen i 2013 såfremt det resulterte i færre administrative enheter (frigjøring av byråkratstillinger til tjenester for innbyggerne).

Det endte med at 19 fylkeskommuner ble til 11 i 2017. Og 49 små og store oppgaver ble overført fra statlige institusjoner i Oslo og fra statsforvalteren. Fortsatt for lite, om du spør meg.

Hvorfor har jeg vært engasjert i arbeidet for å desentralisere statens makt og ressurser?

Da fylkestinget ble folkevalgt fra 1975 bodde det på det meste over 79 000 mennesker i Finnmark. Fra da og til 2021 steg folketallet i Norge med over 35 %. Finnmark med våre store naturgitte fortrinn skulle derfor hatt en folkevekst på mer enn 35 %. For vi var tross alt «herrer i eget hus» - slik tilhengere av en mini-fylkeskommune har vært opptatte av. Vi burde derfor kunne skape bolyst og tiltrekke oss langt flere innbyggere.

I så fall ville vi i dag hatt over 107 000 innbyggere her. Vi er 74 000. Vi mangler 33 000!

Dette burde vekke alle kommune- og fylkespolitikere, men det gjør ikke det. Det bekymrer meg mer enn noen annet at så mange finnmarkinger ikke synes å være opptatt av dette. Deres og KJs hovedsak - dømt etter noen meningsmålinger - synes å være et skilt hvor det står «Finnmark».

Fylkesskiltet er blitt hovedsaken!

KJ spør om mitt syn på meningsmålinger og valg, og Alta-ordførerens syn på disse. Altaordføreren har et meget godt poeng: I motsetning til tidligere har nå et flertall av finnmarkinger bosatt i Alta sagt de foretrekker at Troms og Finnmark forblir samlet. Og de fleste (48,6 %) kan tenke seg å bli del av det langt tyngre administrative området Troms framfor å bindes til masta på et økonomisk synkende Finnmark.

KJ misliker dette, og det har han lov til. Han misliker selvsagt også at hele 1/3 av de som for 4 år siden mente Finnmark burde være alene, nå har snudd .

KJ kan likevel ikke snakke seg bort fra hans artige forsøk på å bruke 4 år gamle tall som «bevis» for at Finnmark klarer seg alene.

Alle med minimumskunnskap om hvilke standarder som gjelder ved bruk av folkeavstemning, vet at denne hjemmelaga versjonen i Finnmark i mai 2018 sviktet på det helt grunnleggende. Den ga velgerne et falskt inntrykk: «Du og din stemme kan nå endre Stortingsvedtaket fra 2017!»

Til og med fylkesordføreren måtte innrømme at informasjonen ble feil. Velgerne ble lurt.

I ettertid har det blitt fortellinger om «hele Finnmark» var mot å bli del av noe større og sterkere. Noen eksempler på slike narrativ:

Vedum: 90 % av befolkningen i Finnmark var mot dette!

For Finnmark/KJ: 87 % av innbyggerne her var for at Finnmark skal beholdes som eget fylke!

87-90 % av befolkning/innbyggerne utgjør 65 200 – 67 500 finnmarkinger. Men det var kun 30 330 av disse finnmarkingene som stemte nei (40, 4 %). Avgrenser vi dette til kun velgere over 18 år, var det 50, 8 % av velgerne som stemte aktivt nei.

Den siste meningsmålinga i beg. av februar viste at et knapt flertall i Finnmark ikke vil være del av noe større, unntatt i Alta-regionen der et flertall ser at et samlet Troms og Finnmark er en styrke.

KJ bruker valgresultatet i 2019 og 2021 som bevis for at finnmarkingene stemte av én grunn: For å slippe å være sammen med Troms.

2019 var fylkestingsvalg. Det valget ble selvsagt preget av striden rundt sammenslåingen.

I 2021 ble et regjeringsvalg etter 8 år med en annen regjering. Det er vanlig at regjeringer sitter maks 8 år i Norge. Derfor gikk SV, SP og AP klart fram i hele landet, også Nord-Norge.

Det påfallende var likevel at både SP ( - 5,7 %) og SV ( - 4,6%) gikk kraftig tilbake fra 2019 til 2021 i Nord! 10, 3 % tilbakegang er oppsiktsvekkende i løpet av to år!

Gitt at KJ har rett i at valget i fjor handlet kun om reversering, så har stemninga snudd til aksept for at dagens Troms og Finnmark er en fordel for innbyggerne. Er det fordi finnmarkinger nå har fått nye kunnskaper om de negative konsekvenser ved reversering?

I så fall skjønner jeg hans irritasjon over at jeg bruker min tid på folkeopplysning.

Husk det, Kristian Johnsen: Fakta har makta.

Unntatt i totalitære regimer hvor innbyggerne ikke blir opplyste, og knapt nok har noen valgmulighet.

Børre St. Børresen

fhv. fylkespolitiker i Finnmark

En lengre versjon av innlegget ligger på forfatterens blogg.