Lenge før sammenslåingen av Troms og Finnmark var det åpenbart behov for en strukturendring av de videregående skolene i Finnmark. Det er imidlertid kostbart å stikke hodet i sanden og nekte å ta inn over seg at verden forandrer seg.

Vi frykter derfor at det er flere enn den nye fylkesråden og tidligere Båtsfjord-ordfører Ronald Wærnes (Sp) som får en overraskelse i fanget når økonomien skal pusles på plass i tiden som kommer. 50 millioner må spares i Finnmark de neste tre årene.

Det er umulig å bevege seg videre i spagaten, som om ingenting er skjedd, så det er gode grunner til å etterspørre hvordan dette skal løses på egen kjøl i Finnmark.

Staten kan ikke bare betale for selve reverseringen, det blir behov for en enorm pengestrøm til Finnmark fylkeskommune for å opprettholde tilbudene. Allerede har Finnmark to statlige videregående skoler, i tillegg til en privat og åtte fylkeskommune skoler.

Kutt på 15 millioner kommende skoleår er naturligvis ekstremsport, men det handler om at flertallet av fylkespolitikerne i årevis ikke har vært i stand til å ta grep, til tross for faglige utredninger som plasserte skapet ettertrykkelig. Drifta var umulig uten færre enheter.

Paradoksalt nok har man operert med tomme pulter i årevis og ikke tatt inn over seg at små barnekull før eller siden vil forplante seg inn i videregående skole, slik vi har sett utviklingen.

Veien har naturligvis vært brolagt med gode intensjoner om å beholde bosetting og skolen lokalt, men det er umulig kombo med økonomisk bærekraft, spesielt hvis man ønsker å beholde fagmiljø og en god skolearena for elevene. Redningsplanken må bli statlig, så Støre-regjeringen må før eller siden inn i problematikken. En utredning på 2-3 linjer blir i minste laget.

I stedet for å tenke skole, har det handlet om distriktspolitikk. Bjarne Rohde (SV) var forbilledlig klar på at dette var ambisjonen i hans tid som fylkesråd i Troms og Finnmark, men det må være åpenbart for de fleste at regionene må prioritere å gi unge mennesker den beste starten på veien videre etter folkeskolen.

Losa-løsningen har vært en mulighet for å gjøre overgangen mer skånsom for 16-åringene, men det er kostbart, selv om næringslivet har bidratt etter beste evne. Parallelt har man ikke vært videre opptatt av å styrke botilbudet og oppfølgingen av de samme 16-åringene når de skal ut i verden. Den onde sirkelen kan bli vanskelig å komme seg ut av, uansett om vi har en eller to fylkeskommuner med doble funksjoner.