Johnsen har et skarpt innlegg mot Altaposten 9. januar som han hevder skifter syn på to måneder. Det klarer nok redaktøren i Altaposten å svare ut – om han ønsker å bruke tid på slikt.

Johnsen er bekymret for at Troms og Finnmark skal fortsette som en samlet og sterkere region fra 2024.

Hvorfor han misliker et sterkere fylke og en sterkere stemme fra NORD med klare krav overfor regjering og Storting, er ikke lett å skjønne. Johnsen synes å mene at Norge skal ha råd til et eget Finnmark fylke – uansett økonomiske utsikter og uansett hvor svak den stemmen blir.

Kanskje han våknet litt da han så at Ap, SP og SV på fylkestinget nå har starta sin oppsplitting med å legge ned minst 10 skoletilbud i Finnmark? Det er flertallets «satsing» på Finnmark – med finnmarkspolitikere i spissen for dette!!

Som sitt viktigste (?) argument viser han til historien, slik Johnsen har oppfattet den;

«Finnmark har vært en selvstendig region i sin nåværende størrelse i snart 200 år. Vi har hatt vår egen amtmann/fylkesmann/statsforvalter, vårt eget fylkesting og vi har hatt lokal medbestemmelse på egen utvikling og framtid.»

Begrepet «selvstendig» er mangetydig, og her mener nok Johnsen et «eget» geografisk avgrenset område, ikke et politisk styrt område slik 19 norske fylkesting ble det etter 1975.

Norge var inndelt i 4 stiftsamt fram til ca. 1760, hvert med sitt bysete. Finnmark eksisterte ikke (bortsett fra i betydningen lappland, lappmark, sameland, finnland, finnemark og andre betegnelser av områdene hvor finnene/samene bor).

Vi var dengang del av Vardøhus amt, et av 4 amt i Trondheim stiftsamt.

I 1866 ble Trondheim stiftsamt delt, og Tromsø ble eget stiftsamt bestående av amtene Nordland, Tromsø og Finnmarken.

Fortsatt hadde ikke våre forfedre «vår» amtmann/fylkesmann. Vedkommende tilhørte og tjente kongen i først København, deretter Stockholm og Christiania/Oslo. De var her kun for å ivareta kongens interesser, altså landområder og skattegrunnlag.

Når Johnsen i samme setning føyer til «..og vi har hatt lokal medbestemmelse på egen utvikling og framtid.», er det grunn til faglig bekymring. Beskriver han en sammenhengende 200-årig periode som « politisk selvstendig» Finnmark?

For hva er «medbestemmelse» i Johnsens verden?

Fram til 1913 hadde ikke kvinner allmenn stemmerett. Og fram til 1975 (!) kunne ikke velgere velge sine politikere som skulle utgjøre fylkestinget.

Og som ikke det var nok: Først fra 1976 har finnmarkinger vært herre i eget hus - noe vi årlig får påminner om. Resultatet av å være en liten og maktesløs fylkeskommune ser vi lokalpolitikere hver gang vi behandler økonomiplanen: De demografiske piler peker nedover, med unntak av fraflytting som øker.

At Vadsø-miljøet har betalt Menon Economics og partifelle Schjøtt-Pedersen 2,5 mill kr for å finne ut det samme, styrker ikke argumentet om at Finnmark skal fortsette alene. Tvertimot burde det vekke oss til å bli del av noe sterkere.

For politikk handler om makt. Makt er både velgerstyrke og gjennomslag. Det er i Stortinget de store avgjørelser tas. Fra 1976 har «herre i eget hus»-argumentet gitt oss følgende fasit:

Vi var nesten 80 000 innbyggere i Finnmark på det meste på slutten av 70-tallet – med våre egne i fylkestinget. Vårt fylke har enorme rike naturressurser som burde alene gitt mer folkevekst enn det øvrige Norge. Norge økte sin befolkning fra 1976 til 2020 med 35 %. Med samme vekst i Finnmark skulle vi vært 107 000 innbyggere her. Vi er under 74 000!

33 000 innbyggere er «forsvunnet».

I snitt skulle hver kommune i Finnmark hatt 1500 flere mennesker enn i dag. Hva hadde ikke det betydd for nye aktiviteter, vekst for næringslivet, bolyst og trivsel!!??

Dette viser hvorfor det var nødvendig med en regionreform som fikk overført flere statlige oppgaver fra Oslo og statsforvalteren (tdl. Fylkesmannen), som skapte færre, større og sterkere fylkeskommuner med sterkere kompetansemiljø og som slik skapte mektigere stemmer regionalt. Det er slikt Stortinget ikke lenger kan lukke øynene for.

Finnmark forblir fortsatt det samme geografiske området som tidligere. Vi er finnmarkinger nå som før – selv om det også står Troms på skiltene.

Kristian Johnsen fryktet i et tidligere innlegg for at «Finnmarksløpet» måtte skifte navn når Troms og Finnmark ble en politisk/administrativ enhet. Den gang smilte vi overbærende over slik irrasjonell frykt. Samtidig: Vi så den samme frykten faktisk påvirket over halvparten av velgerne i den følelsesbaserte «folkeavstemninga» i 2018.

Jeg håper Johnsen i likhet med flere nå er kommet til sans og samling og innser at verken Finnmark eller finnmarkinger har opphørt å eksistere. Vi er like seiglivede som før – uansett hvilke rare administrative grenser vi er omkranset av.

Der framme ligger Finnmarks framtid hvor vi skal tilbringe resten av våre liv. I det langt sterkere og mer kompetente fylket Troms og Finnmark vil vi endelig ha mulighet til å lykkes bedre. Vi står sterkere sammen enn hver for oss!

Turen framover blir dessuten tryggere når vi ser mer gjennom frontruta enn i bakspeilet.

Børre St. Børresen, finnmarking,

lokalpolitiker og tdl. fylkespolitiker