Mitt barn har fra 1. klasse vært glad i skolen. Av alle barna våre var det her vi tenkte at barnet kom til å gå på skole i en lang tid, av ren glede for å gå på skole.

Høsten 2021

Ungdomstiden banker på, endelig ungdomsskole, forelskelser, intriger med venner, mer frihet til å gå hvor man ønsker i friminuttene og sakte løsrivelse inn i voksenlivet.

Før skolestart kjøper jeg som mor inn skoleklær.

Peak Performance-bukse, genser i de rette fargene. Hvite joggesko og t-skjorter. Herregud ungen min må i alle fall ha det de andre har, ellers skiller de jo seg ut fra de andre ungdommene.

Reaksjonen

NEI, jeg går IKKE i de klærne, jeg liker ikke Peak og den stilen!

Men skoene tar jeg, de var kule!

Men det er jo fine nye dyre klær, motsetter jeg meg.

Men herregud mamma, da ser jeg jo ut som alle andre…

Jeg kjenner på en blanding av stolthet, frykt og skam.

Tenk at MIN unge tør å skille seg ut i mengden, tenk om barnet mitt blir mobbet, det kommer sikkert til å skje, tenk at jeg kan være så lite støttende i mitt barns utvikling av egen identitet at jeg nesten tvinger på en annen klesstil.

Det første stikket

Visst hadde jeg rett, dessverre.

Allerede første skoledag startet kommentarene.

EMO, SUICIDE SQUAD, HOMO, GAY.

Barnet mitt og to av hennes venninner, som også er tøff nok til å skille seg ut i mengden, er nå stemplet. Men ikke noe særlig av andre jenter, noe jeg hadde forventet. Nei her er det guttene som ikke klarer å akseptere at noen ser annerledes ut. At noen ER annerledes. Jentene, de sier ingenting, verken for å støtte eller for å delta mens mobbingen skjer.

Er Alta-guttene virkelig så usikre på seg selv, og alt som er annerledes at de må rakke ned på folk? Hvordan er det å være ung gutt i Alta?

En måned ut i ungdomstiden

Barnet mitt vil ikke på skolen. Vi har oppstartsmøte med lærer, og konkluderer med at det er mye nytt og nytt miljø.

Det tar tid for å føle seg vel på skolen og finne sin plass blant venner.

Høsten blir det mye fravær på grunn av hodepine, magesmerter og selvfølgelig er jo Corona en gylden hvilepute å ha, da du strengt tatt ikke trenger mye symptomer for å føle deg syk.

Januar 2022

Første skoledag, og siste halvdel av første år på ungdomsskole.

Barnet mitt kommer hjem. Dagen har vært “drit” som alltid. Det blir slengt i fjeset med det samme hun kommer inn døra på skolen.

“Suicide Squad! hvorfor går du ikke hjem?“

Jeg koker! I forbannelse blir lærer ringt. Han beklager og sånn skal det ikke være! Jeg vet hvem moren til den ene gutten er og kontakter henne.

Moren reagerer med å takke for at jeg tok kontakt, vi snakker lenge om barna våre, og vi legger en felles plan på hvordan vi skal lære de å respektere hverandre nok til å være hyggelige. De trenger slett ikke like hverandre, men hyggelig, det SKAL de være med hverandre.

Det virket

Mor til denne gutten tok affære fra første øyeblikk, og denne gutten opptrer nå høflig og grei mot mitt barn. Og skolehverdagen ser lys ut.

Kan det ikke bare vare?

Men knappe tre uker etter er mobbinga i gang igjen.

Nå av andre gutter, på samme trinn å gjerne høyere opp i klasser.

Og det er ikke lengre bare på skolen.

Det skjer på skolen, på bussen, på sentrum, på fritiden.

Konkrete opplevelser

Barnet mitt og to venner er på sentrum. Shopper, går på kafe og koser seg, før de skal på kino.

En gruppe på 2-3 gutter går etter dem, roper suicide squad mens de lager bjeffelyder. Mitt barn synes dette er pinlig, og blir flau.. Men da på vegne av guttenes oppførsel blant folk.

Heller ikke på YO-messa får de være i fred.

Her blir de filmet, mens en av guttene gliser og legger ut snap/video.

“Standing here with the suicide squad”!

Dette skjer på en arena hvor unge mennesker er for å undersøke sine muligheter videre etter ungdomsskole. Er disse guttene virkelig så umodne?

Den siste dråpen

Jeg åpner en snap fra en bekjent.

“MOT” kampanjen lyser mot meg, med flotte ordtak.

Jeg skriver:

Ser “MOT” kampanjen, og samtidig foregår den eviglange kampen om å få være seg sjøl i ei “bygd” som Alta. Fredag 18. februar kom barnet mitt hjem og sa det var en bra dag. Første gang siden skolestart at det ikke ble ropt skjellsord.

Jeg forteller også om hendelsene på YO-messa å shoppingturen.

Tar tak

Det går ikke mange minutter fra denne utvekslingen til jeg får telefon fra skolen. Dette skal de ta tak i, sånn skal det ikke være.

Noen av guttene er tatt inn til samtale med skolens LOS.

Nå må alt bli bra tenker jeg. Men samtidig varsler jeg foreldrene til vennene til barnet mitt om hva vi nå skal gå igjennom.

Tårene

Barnet mitt kommer hjem, sint, trist.

En gutt har forsøkt å ta snublefot og en annen ropte til bussjåføren “KJØR OVER EMOEN!“

Herregud, er det faen meg mulig! Barnet mitt føler at de ønsker hxn DØD !

Jeg blir sint, forbannet. Varsler både lærer å Los om hendelsen. Og får ny telefon fra lærer. Dette SKAL stoppes.

Reaksjonen fra omverden

Hva gjør en mor? Jo, en mor tar opp dette med familie og nærmeste venninner. De fleste reaksjonene lyder som “hvor er foreldrene”, “hvem er disse ungene” og den klassiske “helt utrolig at ikke skolen ser dette og gjør noe!”

Løsningen er ikke å skylde på skolen. Løsningen ligger i hva DU som forelder gjør.

Spør du ditt barn om skolehverdagen? Om de oppfører seg greit? Om de vet av noen som ikke har det greit? Lærer DU bort de riktige verdiene til barnet ditt? Er ditt barn tøff nok til å si “det er ikke greit”?

Jeg vet at noen på min Facebook-venneliste er foreldre til en eller flere av disse guttene… Vet du hvordan DIN sønn forsurer og ødelegger dagen for mitt barn? Hvor mye de HATER barnet mitt pga klesvalg? At jeg ganske snart kommer til å kontakte deg?

Jeg skal i alle fall finne ut hvem ALLE disse guttene er, en etter en.

Og når jeg finner ut hvem de er og hvem foreldrene er, da er det kanskje akkurat DIN dør jeg ringer på en dag, for å få svar på hva som er årsaken til den hatefulle opptreden mot barnet mitt.

Jeg kommer til å forlange en tiltaksplan ut av en annen verden, og omså oppsøke foreldre daglig til de snakker med barnet sitt. Dette med god støtte og hjelp fra skolen, så langt som er skolens ansvar.

For til syvende og sist er det VÅRT ansvar å oppdra barna.

Barnet mitt ønsket ikke noe “drama” så mente at jeg skal la dette gå, da hxn er “sterk” og “takler” dette. Men nei. Vi SKAL gi dette et ansikt, vi SKAL rope høyt at dette ikke er greit. Om mobberne ønsker mindre drama i livet så kan de jo enkelt nok LA VÆRE Å PLAGE BARNET MITT! For nå er det faen meg nok!

Og om man bare lar de holde på, så tar det jo aldri slutt.

Emo: Er opprinnelig en musikksjanger, men utviklet seg til å bli en mer omfattende livsstil/Identitet. Da gjerne med klær i dystre farger. I dag brukes betegnelsen gjerne negativt å ofte i forhold til psykologiske problemer.

Suicide Squad: Skjellsord, Antyder at du ønsker å avslutte livet ditt eller driver med selvskading.

Veronica