I sin omfattende rapport på nesten 700 sider går den historiske kartlegging over mer enn tusen år, begynner med Vikingtiden (900-1050) og slutter år 2010. Denne delen utgjør 180 sider.

Det er en meget grundig og solid gjennomgang der de sentrale norske historiske begivenheter og akter er presentert og vurdert.

Etter som samene ikke hadde statsdannelse, er det tynt med samisk historie, kun det som er via norsk historie, for ikke å si samisk perspektiv på for eksempel samfunnsordning og så videre.

Gjennom hele volumet og spesielt i Kommisjonens grunnsyn (side 128 ff.) er ordet kultur dominerende og ofte brukt, men ingen nærmere konkretisering av tiltak.

Helse- og sosiale spørsmål

Man skulle forvente at ”Sannhetskommisjonen” i sin rapport (side 358 - 385) etter å ha presentert medisinalrapporten 1863-1929 (side 360 ff.) ville uttrykke det positive at sosiale forhold og gjennomsnittlig levealderen blant de siste generasjoner samer er omtrent som for landets øvrige befolkning. Men nei! En ikke-medisinsk kilde (Steen) oppgir gjennomsnitt levealder i Kautokeino i 1931-1940 til 43 år, og 1941-1950 til 38 år. Det er spebarndød som trekker tallet opp.

I dag er tallene helt andre i Norge, mens andre nordlig folk sliter. I Moskovskije Novosti (norsk utgave, 15.09.1989) står det at «den gjennomsnittlig levealderen for urbefolkningen på Tsjukokta bare er 45 år (ulykkestilfellene unntatt). Dette skyldes «dårlige boliger, dårlig ernæring og mangel på kvalifisert medisinsk hjelp. - - - [og] det høye nivået av stråleforurensning i miljøet.»

Slik var nok situasjonen også for andre, som enetser, nenetser, nganasan, jakuter, korjaker, med flere

Fylkeshelsesjefen i Murmansk «fortalte at 80 prosent av fødslene og svangerskapene i Nikel er unormale. Det er det motsatte av Norge, hvor 80 prosent er normale” og ”- menns gjennomsnittlige levealder er 50-55 år i Kola-byene.» (Aftenposten 12.10.1994)

Kommisjonen har lagt liten vekt på utviklingen av samenes levestandard, bedre helse, lengre levealder og allmenn velstandsutvikling. Rapporten er derimot krydret med negative kommentarer fra de misfornøyde.

1900-tallet: Skolegangen og internatlivet

Alt var ikke helsvart: Friplasser ved lærerseminaret i Tromsø som ble opphevet i 1904, ble igjen innført i perioden 1917-1925. Nå kom det igjen flere samisktalende lærere, men ikke mange nok.

I Lov um folkeskulen på landet (1936) heter det i paragraf 66 at «for heile skulesokna eller for einskilde krinsar, kan nytta samisk til hjelpemål i skulen og bruka lese- og lærebøker med samisk tekst jamsides med den norske.»

I den nye Lov om folkeskolen (1959) står det i paragraf 37, pkt. 8: «Etter avgjørelse av departementet kan det brukes samisk til opplæringsmål i skolen.»

Men allerede i 1951 vedtok Stortinget en tilføyelse til Lov om lærarskuler om samisk: Lærerne skal få «dugleik i å lesa, tala og skriva samisk». Utover 1950 til 1970-tallet fikk flere ta et 3-semesters samiskkurs ved Tromsø off. Lærerskole.

Dette og bestemmelser i lovverket og tiltak går «Sannhetskommisjonen» stille forbi. Dette positive passer vel ikke i kommisjonens konsept?

Med vitnesbyrdene mellom fagteksten skaper kommisjonen et inntrykk av at mobbing og fornorskning er to sider av samme sak. «Sannhetskommisjonen» vil på denne måten legge fram gråt og tenners gnidsel for Stortinget og publikum. Dette endimensjonale uttrykk gir ikke et sant bilde av situasjonen for samiske elever som bodde internatet under skolegangen.

På 1960-tallet spurte jeg en del folk som var født rundt 1900-1910 om deres erfaringer på internatet. En av dem sier de lærte å lese og skrive på skolen, leste mest på norsk, men de hadde også samiske bøker. Noen av lærerne kunne litt samisk, men det gikk mest på norsk. Ingen norsktalende barn bodde på internatet. Alt gikk på samisk: «Det var jo ingen der som kunne lære dem norsk.»

En annen husker flere detaljer. Hun husker lærerne, - og at hun lærte litt norsk. Hun framhevet at på internatet lærte de reinhold, smøre på brødskiver og anrette, servere middag og rydde etter måltider. Dette er vel «Learning by doing» (Dewey). De opplevde dette som meningsfylt, og ikke servilitet.

De snakket alltid samisk seg i mellom, husmor sammen med betjening kunne ganske godt samisk, påsto hun. Hun kom ikke inn på mobbing. Det lengste hun strakk til, var «Mánát gal givssidit nuppiid» (Barn kan plage andre barn).

Faglig sett har slike intervjuer begrenset verdi, men de kan likevel angi «retningen». «Sannhetskommisjonen» betrakter vel det hun forteller som barnearbeid, og dermed en kriminell virksomhet fra internatets side.

Krigen stoppet all skolegang. Barn født på 1930-tallet fikk mangelfull eller praktisk talt ingen skolegang under krigen og det første etterkrigsåra fram til 1950-tallet.

Da tyskerne nådde til Finnmark, ble de fleste internatene og skolene okkupert. Den selvfølgelige konsekvensen var at ingen barn bodde på internat og de gikk heller ikke på skolen. Hvem kunne da mobbe eller fornorske barn?

Gjenreisningen tok mange år. Men menneskene kom heim og ville ta fatt: «Fikk de ikke brakker eller materialer, la de tak over de nedbrente kjellermurene sine og forberedte seg på overvintring.» (Ottar Brox 1976). I kortform: Slik var situasjonen.

Samfunnsendringer førte til fornorskning

Forskere, som Anton Hoëm (1971) og Asle Høgmo (1986), har vist at samfunnsutvikling betydde mer for språkskifte enn skole og internatene (Høgmo er oppgitt som referanse i «Sannhetskommisjonen», men merkelig nok ikke Hoëm 1971).

Det var utviklingen og samfunnsendringer som førte til fornorskning, og ikke skole- og internatliv. Dette er konklusjonen på Hoëms doktoravhandling av 1971 som «Sannhetskommisjonen» har valgt å ikke ta med. Han skriver at «flertallet av avgangselevene i kjerneområdet fra 1936 til niårig skole ikke tilfredsstilt Normalplanenes minstekrav. (...), det gjennomsnittlige lå på småskolestadiet. En konklusjon er at ”Deres etniske identifisering var fremdeles intakt og et av de fremste kriterier på den var bruken av det samisk språk.»

Kautokeino statsinternat ble tatt i bruk høsten 1908. Internatet ble utvidet med underetasje i 1932. Foto: Elisabeth Meyer

Internatlivet og skolegangen var altså ingen avgjørende faktor for fornorskningen. Utviklingen gikk fra delvis naturalhushold til moderne forbrukssamfunn. Det var omveltende økonomiske endringsprosesser. Administrasjonen ble ledet delvis av norske tjenestemenn slik at samhandling skjedde på norske premisser. Dette førte til at folk i Kjerneområdet lærte seg norsk, men beholdt likevel samisk som hovedmål. Selv ved de få blandingsekteskap fortsatte samisk som regel å være hovedmål i hjemmene. Samfunnene i Kjerneområdet var to- og trespråklig (finsk).

Det moderne samfunn består av et konglomerat av tilbud, moderne hus med elektriske lys, komfyrer og vaskemaskiner, utbygging av teknisk etat, kommunal service; lignings- og trygdekontorer, bilveier og telefoner, radioer, militærtjeneste, syke- og aldershjem og bedre helsetjeneste, landsbruksmaskiner, forretninger med rikt vareutvalg. Dette kalles utvikling – det at pengene ruller.

På tross av de raske samfunnsforandringer og sosialisering til et moderne samfunn, valgte foreldrene i Kjerneområdet å lære sine barn deres eget morsmål. I denne endrings- og sosialiseringsprosess beholdt de sitt morsmål, og lærte samtidig norsk.

Språk- og identitetsskifte

Asle Høgmo har i sin forskning «Det tredje alternativ» (1986) tatt for seg språkskiftet i kystsamfunnet. Her tar utviklingen en helt annen vei enn i Kjerneområdet ved at de kystsamiske foreldre velger å ta ut samisk og erstatte med norsk. Samfunnet ble ettspråklig norsk i løpet av tre generasjon der første generasjon var født rundt 1900.

Disse foreldre valgte å foreta en fullstendig språk- og identitetsmetamorfose: Samisk språk og tilhørighet blir erstattet med norsk. Dette gjorde de samiske foreldre, og ikke den norske stat.

Ved kysten som i innlandet var det store økonomiske endringsprosesser. Også her ble de administrative forhold ledet av norske tjenestemenn. Samhandling var gjennom norsk språk. Skjemaveldet var naturligvis også på norsk. Dette førte til at folk ved kysten lærte seg norsk. Ved blandingsekteskap ble norsk hovedmål i hjemmet. De valgte bort samisk språk og samisk tilhørighet, i motsetning til folk i Kjerneområdet.

«Sannhetskommisjonens» påvirkningstrang

Det spesielle med denne rapporten er at det faglige stoffet er tett og kompakt, mens vitnesbyrdene av typen «For de tok oss i 7-8-årsalderen og satt oss på internatskolen, vi kom oss aldri hjem igjen . . », «Jeg begynte å skrike når vi dro hjemmefra ...», og så videre, går gjennom hele rapporten (gjentakelse).

Disse bekjennelsene har rikelig med luft både før og etter sitatet, de er satt i fargetrykk og en annen skrifttype enn brødteksten. Noen lengre sitater er satt på fargetrykk. Med grafiske effekter og visuelle virkemidler overkommuniserer kommisjonen det negative slik at dette forsterkes. Metoden er effektiv fordi man får ikke øye på det positive.

Vissheten er at verken stortingsrepresentanter eller publikum kommer til å lese hele fagteksten. Dermed gir disse jamrende sitatene spredt gjennom hele dokumenter et skjevt og feilaktig inntrykk. Stortinget kan da trekke forhastede slutninger med bakgrunn i kommisjonens tvilsomme påvirkningsmetode.

Budbringeren («Sannhetskommisjonen») har overtak fordi denne metode er effektiv med sikte på å gi skjev fremstilling. Dette skal få stortingsrepresentantene til å tenke og handle på en bestemt måte.

Med andre ord: Dette er «Sannhetskommisjonens» systematiske forsøk på å påvirke Det norske Stortinget og det norske folket i en bestemt politisk retning.

«Sannhetskommisjonen» har brukt de moderne markedsføringsprinsipper grafikk i sitt budskap ved å utheve og visualisere utvalgte sitater. Sitatene er ikke etterprøvbare, og de er følgelig heller ikke faglig etterprøvd.

Odd Mathis Hætta