Det er spesielt å følge smårollinger som øver til 17. mai, med usikre steg og kanskje et vagt minne om en festdag med brede smile og ubegrenset tilgang på is, pølser og brus.

Det er da også noe helt spesielt med 17. mai – og på mange måter finnes det neppe en bedre arena for å dyrke fellesskapet og normaliteten. De fleste har felles preferanser og vet hvor viktig denne dagen er for nasjonsbygging og feiring av grunnloven, freden og friheten. I rødt, hvitt og blått.

Det er når verden rundt oss skaker i grunnvollene, at vi virkelig skjønner hvilke verdier som er uløselig knyttet til vår egen oppvekst og oppdragelse.  Akkurat nå trenger vi et samlingspunkt og en normal feiring av nasjonaldagen mer en noensinne, etter flere år med korona og en digital reserveløsning, som aldri kan erstatte de ekte hurraropene, klemmene og samholdet i fintøyet.

Akkurat nå, når vi har en naboland som setter de samme verdiene på spill for å ramme et broderfolk. En hel verden vender ryggen til brutaliteten og den åpenbare propagandakrigen, som ikke kan ha noen annen verdi enn å ildne opp mennesker som allerede er indoktrinert av frykt og feilinformasjon.

Forståelse og sympati går i mange retninger for tiden. 17. mai bør også være noe mer enn selvtilfreds feiring av vår egen lykkelige velferdssituasjon.  Vi må også ha med oss en bevissthet og forståelse av at kloden er så mye større enn oss selv.  Det bør handle om integrering og anerkjennelse av det mangfoldet vi omgir oss med, både sosialt og kulturelt.

Likevel: Det er noe verdig og høytidelig over 17. mai, noe kjent og kjært, som en knute som strammes ekstra hvert eneste år for å styrke båndene. Da kan selv en kjølig togtur gi oss gode assosiasjoner, vi vet tross alt hvor vi bor og at en stillongs kan være dyrebar tilleggsutstyr.

Vi tror til og med synet av slitne russ og like slitne russebiler, slurende gjennom torget, kan være godt og gjenkjennbart.

Det vi minst av alt trenger, er lyden av ingenting.