Jeg er vokst opp i Bossekop etter krigen og har fulgt med i hvordan det norsk samiske samkvemmet har utviklet seg fram til nå, sett med mine øyne. Jeg er ingen historiker, men mine inntrykk, opplevelser og historiefortellinger fra foreldre, besteforeldre og andre har likevel gitt meg verdifull innsikt i denne problematikken.

Sammen med mine samiske venner i reindriften fra tidligere år har dette vært med på å gi meg innsikt også om deres levemåte og levekår. Lenge før krigen var Bossekopmarkedet kjent over store deler av Finnmark og Nord-Troms. Samene var en viktig del av markedet hvor de fikk solgt/byttet varene sine, og hvor den øvrige befolkningen også dro fordeler av denne handelen.

Selve historikken om Bossekopmarkedet før krigen overlater jeg til de som kan dette bedre. Lenge før krigen hendte det i forbindelse med markedet at det ble født samiske barn som av en eller flere grunner ble satt bort til familier her i Alta. Hjemme hos min bestefar Jørgen E. A. Romsdal tok de imot en liten samejente.

Der vokste hun opp sammen med min far og hans brødre. Da hun ble voksen flyttet hun til en samebygd, giftet seg og fikk familie. I sin takknemlighet for dette har hennes familie sett på oss som en del av familien. For min del har dette gitt meg noe å være stolt over. At mine besteforeldre stilte opp for en familie som trengte det, same eller ikke same, gjør meg varm om hjertet. Jeg har også satt stor pris på at hun ville at vi skulle ses på som en del av hennes familie.

Etter krigen ble det rundt om i Alta bygd provisoriske/foreløpige små boliger som ble kalt for bårstuer. Etter hvert som det ble bygd permanente og mere rommeligere hus ble bårstuene stående mer og mindre ubrukt. Tror det ennå finnes noen enkeltstående bårstuer igjen. Da Bossekopmarkedet, spesielt vårmarkedet, kom i gang igjen tidlig på 50-tallet, ble bårstuene rundt omkring i hele Alta tatt i bruk under markedsdagene av samefamilier som kom hit. Så også hos vår familie. Det gjorde at vi ble godt kjent med dem og de fikk disponere bårstuen vår hver gang det var marked. I etterkant av dette ble jeg kjent med flere etterkommere av samefamilien som bodde hos oss. Vi har vært sammen på bærturer og andre fjellturer. Et vennskap jeg har satt stor pris på. Flere av dem har både bodd og overnattet hos oss.

Da Altautbyggingen var i emning, og etter hvert gikk over til å bli samesak, skjedde det noe. De negative konsekvensene av utbyggingen ble mer og mer overskygget av samiske rettigheter. Alle vet jo i dag at resultatet i etterkant av dette er Finnmarksloven og opprettelse av Sametinget. Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse to områdene nå.

Så fikk vi Sannhets - og forsoningskommisjonen som skal, etter hva jeg har forstått, skape en forsoning og derfor også bringe på det rene alle overgrepene, undertrykking, diskriminering og trakassering den samiske befolkning i Finnmark har blitt utsatt for. Kommisjonen reiser rundt og foretar høringer i det samiske miljø og har avdekket hundrevis av skrekkhistorier.

Til nå mer enn 600 historier. Trakasseringer over en lav sko, voldsopplevelser og andre fæle ting. Selvfølgelig fornorskningen med sine konsekvenser. Dette har utviklet seg til en ensidig dimensjon som mange av oss andre finnmarkinger ikke kjenner oss igjen i. Mange av oss sitter igjen med en oppfatning av at det er nettopp vi andre, den norske del av befolkningen i Finnmark, som er skyld i all elendigheten den samiske befolkningen har vært gjennom av undertrykkelse og det som verre er.

Det er faktisk grunn til å stille spørsmål ved hvem er det sannhetskommisjonen skal få til forsoning mellom. Er det mellom den norske stat og samene, eller også mellom samene og den øvrige del av befolkningen. Hvis det siste er tilfelle burde både nordmenn og kvener også være involvert. Hvorfor er da bare samer med i denne prosessen. Hvordan få forsoning blant folk i Finnmark når bare en av partene kommer til ordet.

Det kan virke som Sannhets - og forsoningskommisjonen ikke selv har forstått sitt mandat. Kanskje det skyldes nærsynthet og mangel på horisont blant kommisjonsmedlemmene, eller i verste fall forutinntatte holdninger til oppdraget. Hvordan og hva skal innholdet og konklusjonen deres bli? Ut fra måten de har arbeidet på kan man frykte det verste.

Det jeg har observert av klagekoret i det samiske miljøet nå er ikke den gamle garde. Det var nok de gamle som følte fornorskningen verst. De fleste av dem er nok gått bort. Nei, nå er det den yngre garde som står på barrikadene. Kommisjonen har fått kritikk for liten åpenhet mot storsamfunnet, og da kan man saktens lure på om alle historiene som enkeltpersoner framfører er etterrettelige. Historiehøringene er visstnok ikke åpen for allmenheten og historiefortellerne anonymisert. Hvordan skal man få tillit til slikt? Skal man få til forsoning må det vel være minst to parter. I Finnmark tre parter, nordmenn, kvener og samer.

NSR i dag er ikke nådige i sine uttalelser. Sitat: «Delingen av den samiske nasjonen var det største overgrepet som har funnet sted og i Norge førte til fornorskning og rasediskriminering som resultat.»

Den type retorikk fra NSR bærer ikke bud om samhold og forsoning når NSR tydeligvis har ambisjoner om å gjenoppbygge den samiske nasjon. Det blir spennende å se hva man fra samisk hold vil kreve som kompensasjon for at en forsoning skal komme i stand. Skal det være på individnivå eller kollektivt eller begge deler ? Blir det av økonomisk karakter eller en gjensidig forståelse av en felles fremtid med like rettigheter for alle parter. Eller fortsatt ensidig forståelse, innrømmelse og imøtekommelse av suverene samiske rettigheter. Hvis dette siste må til, lover det dårlig for en forsoning mellom hele folket i Finnmark. Hvordan den norske stat vil handtere dette, blir spennende å se.

Det jeg har opplevd som merkelig etter alt dette, er at min kontakt med de samiske vennene jeg har hatt ble plutselig helt borte. Flere enn meg har opplevd dette. Jeg har fått en følelse av at også jeg er en del av undertrykkerne. Nå opplever folk å bli truet av samer med juling på fjellet i forbindelse multeplukking, jakt og andre rekreasjonsturer på vidda. Vi befinner oss på samisk grunn må vite. Jegere er truet med skyting av hunder. Sånn kan vi ikke ha det.

Aldri har vel samene hatt det bedre enn i dag innenfor nasjonalstaten Norge. De bor i moderne boliger. De fleste har trygg økonomi. De har utdanningsmuligheter. Kan delta i politisk virksomhet både samisk og norsk. Reindriften har nytt godt av den tekniske utviklingen og gjort driften enklere. De har fått Sametinget som er et kraftig talerør for den samiske befolkningen. Egen høyskole. Nå nytt teaterbygg. Alt dette kjempefint.

Det som er ødeleggende for samkvemmet mellom oss andre og samene er den kravmentaliteten som har vokst fram og den formen dette har tatt i det samiske miljø om særrettigheter, rettigheter til land og vann, som spesielt NSR står for.

Hvordan skal f.eks. kommuner som eventuelt får rett til land og vann innenfor sin kommune behandle samer som har flyttet. Skal de settes i samme bås som oss andre boende utenfor kommunen eller beholde rettighetene på bakgrunn av fødested og etnisitet.

Innerst inne tror jeg ikke alle samer er enige om at dette er bra for alle finnmarkinger. Skal vi fortsette å fremme særinteresser vil dette være negativt for samholdet i Finnmark i fremtiden. Også reindriften må innse at det må være plass for annen næringsdrift i fylket vårt. Da kan man ikke som nå bruke alle slags påfunn for å hindre framvekst av andre næringer.

Det vi opplever i dag er at samiske ungdommer som ikke finner arbeid i hjemkommunen flytter. Reindriften gir ikke arbeid til alle. Alle må vise vilje til å innrette seg på en måte hvor man tar hensyn til hverandre og andres behov. Samtidig kan det bli viktig å ofre noe for å vinne noe. Med håp om et Finnmark, ikke stykkevis og delt, men samstemt og helt.

Godt nytt år til alle - nordmenn, kvener, samer og alle andre.

Edvard Romsdal