Vaksineteamet i Alta kunne med god grunn feire ett års knallhard jobb for å sørge for at flest mulig innbyggere fikk ønsket trygghet mot pandemien.

Vaksinekoordinator Helena Hykkerud har stått i stormen, men har hatt litt av en baktropp. Mange av de som hadde tatt pensjon med god samvittighet, valgte alt annet enn en rolig tilværelse da de ga seg i kast med dette maratonløpet, fra den første doser til boosterdose nummer tre og fire.

I løpet av året ble det satt nærmere 22.000 doser i Finnmarkshallen og mange har bidratt til å få hjulene til å gå rundt. I tillegg til selve arbeidet, har de sørget for god og harmonisk stemning – og en kaffe til alle som samvittighetsfullt har ventet 20 minutter.

De aller fleste har valgt å lytte til helsemyndighetene og har samtidig oppfattet det som en måte å beskytte lokalsamfunnet solidarisk på, det vil si skape trygghet for kronisk syke og eldre –  og bidra til at vi kom raskest mulig gjennom nedstengning og det som er kolossale konsekvenser for grupper og enkeltmennesker. To år er en prøvelse.

Vi synes det er viktig å presisere at det har vært frivillig å ta vaksine. Mange kan av ulike årsaker velge bort vaksine, for eksempel av medisinske årsaker og frykt for at vaksinen ikke var utprøvd tilstrekkelig.

Mange av rådene har også vært forbundet med usikkerhet, og det tok for eksempel en stund før gravide kunne være helt overbevist. Myndighetene har tvilt seg gjennom mange av tiltakene, og det gir en viss frykt på grasrota. Det synes jeg vi alle skal respektere og være varsomme med å karakterisere de som velger annerledes.

At det har vært mange og merkelige konspirasjonsteorier har gitt næring til kritikk av de mange som har sine grunner for å styre unna.

Håpet er at vi bruker erfaringene fra de to siste årene konstruktivt, til å stå bedre rustet til å møte lignende situasjoner. Vi var forbausende dårlig forberedt, noe som også gir grunnlag for usikkerhet. Videre er det viktig at vi kartlegger konsekvensene, enten det er bivirkninger eller langtidseffekter. Framfor alt må vi skjønne at to års nedstengning og kollektivt usikkerhet har sin pris for enkelte og samfunnet.