Medias samfunnsrolle kan være krevende for mange og journalister har tidvis status som en ulveflokk på Hedmarken.

Alternativet til den vonde mediestøyen kan imidlertid være et demokrati i vanry og beslutninger som tas på bakrommet i all hast, uten å være forankret hos verken folk eller sunn fornuft.

Media kan være ubehagelig tidsheft når de får seg til å stille spørsmål og kanskje snakke med vanlige folk som kjenner på urettferdighet og byråkratisk uskjønn.

Ap-politiker Ole Steinar Østlyngen demonstrerte det på ypperlig vis da arealplanen ble feiret av kommunestyret denne uka. Planen er et ekstremt viktig styringverktøy for Alta kommune, så det er ikke til å undres over at alle er lettet over at Statsforvalteren til syvende og sist viste velvilje overfor små og store krav.

Østlyngen delte rundhåndet ut fortjent ros til de fleste, men tok seg tid til å refse Altaposten “som har skylden for at det ble vanskelig å få godkjent tomter”. Med andre ord: Uten støyen rundt enkeltsakene kunne Alta kommune ha landet det meste uten plunder og heft. Kanskje ett år tidligere.

Påstanden og analysen er vi helt uenig i, men det er holdningen til medias rolle som blir bekymringen her. Altaposten har fulgt prosessen tett og synliggjort de mange problemstillingene man står overfor, enten det er industriområder, boligtomter eller annen infrastruktur som må til for å skape grunnlaget for velferd, vekst og utvikling. Gjennom flere tiår har dette arbeidet vært avgjørende for Alta-samfunnet.

Det handler videre om at de beste beslutningene fødes gjennom debatt og involvering, for eksempel ved å løfte vanlige folks historier fram i lyset, eller rette fokus på hvordan tomtepolitikken påvirker prisene i markedet.

Unge altaværinger sliter med å få innpass på et presset boligmarkedet og politikerne må for alt i verden ikke heve seg over den enkeltes historie, selv om de mener at kommunen bedriver helhetlig tenkning. La oss håpe at den sunne fornuften og ja-holdning er en del av denne helheten.

Østlyngens signal fra talerstolen var sikkert ikke tilsiktet, men det kan oppfattes som han er strålende fornøyd med medier som skygger banen og sitter musestille mens politikere legger kabalen på bakrommet. Mulig det til og med var smittsomt, for i debatten om folkeavstemning noe senere  fryktet MDG-politiker Frode Lindal at en slik avstemning ville skape mediestøy som skygger for kunnskapsbasert faktaformidling.

Vi mener mediestøy stort sett er en velsignelse. Aftenposten, Dagens Næringsliv og Adresseavisen har avdekket en rekke saker som viser lemfeldig holdning til regelverket for reiseregninger og pendlerleiligheter, i så stor grad at en statsråd og stortingspresident lettere motvillig har tatt farvel med det gode selskap. Oppryddingen inkluderer også rettslige oppgjør. Tillitskrisen er prekær overfor våre viktigste ombudspersoner.

Det er med andre ord etablert en kultur som står i kontrast til hvordan vanlige mennesker her til lands blir behandlet når det oppstår misforståelser og regelverket er skumlest på grunn av tidsklemma. Det kan vi rett og slett ikke leve med i en rettsstat.

NAV-saken har rammet mange uskyldige knallhardt, for noen har det fått uopprettelige konsekvenser. Praksisen pågikk uten snev av mediestøy i mange år, før noen betimelige spørsmål ble stilt i randsonen av det offentlige ordskiftet.

Da falt dominobrikkene på rekke og rad og avslørte grov strukturell urettferdighet mot klienter, eller det vi velger å kalle mennesker av kjøtt og blod. Vi hadde foretrukket at media hadde gjort jobben på et langt tidligere tidspunkt, i tråd med sitt samfunnsoppdrag. Mediestøyen hadde vært en orkestral befrielse hvis den kom uskyldige til unnsetning mye tidligere.