Kjersti Kollbotn, byplanlegger og forfatter, viste mot da hun i Nordnorsk debatt 7. mars, fortalte om sin sykdom - og sin sårbarhet som tidligere pasient ved Åsgård. Det er viktig å huske at vi har sykehus i Norge for pasientene - og når Kollbotn sier "Alt anna enn å oppretthalde Åsgård vil vere eit hån mot menneske som kjempar for å overleve. Vi treng adekvate tilfriskingsvilkår", må vi lytte.

Målet om samlokalisert sykehus med somatisk syke pasienter og pasienter med rus eller psykiske helseproblemer fører til utrygghet for noen pasienter og deres familier.

Helsepersonell ved psykiatriske sykehus har taushetsplikt. Men ved samlokaliserte sykehus vil den psykisk syke eller rusavhengige dele rom og korridor med kroppslig syke Ola eller Kari. Det er viktig å huske på at Kari og Ola ikke har taushetsplikt.

Som stortingsrepresentant for Pasientfokus leverte jeg og MDG et representantforslag hvor vi ba om at Stortinget skulle være med på å sikre et godt sykehustilbud til pasienter innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Til det trenges utredninger. Vi må bruke tid, slik at det blir pasientens behov som blir viktigst ikke helseforetakenes behov for økonomisk frigjort kapital.

Helseministeren sa i en kommentar til vårt forslag: «For mange vil det være vesentlig mindre stigma knyttet til det å bli innlagt på et alminnelig sykehus, fremfor et psykiatrisk sykehus eller rusinstitusjon.» Sitat slutt.

Til det er å si: Er det ikke bedre at vi bygger ned stigma – og formidler til folk at det å være psykisk syk eller innlagt på en institusjon grunnet rusavhengighet eller psykisk sykdom er like naturlig som at kroppslig syke er innlagt på somatiske sykehus?

Hvilket stigma blir det hvis naboen forteller bygdefolket om sitt møte med en rus- eller psykisk syk pasient fra nabolaget som har vært innlagt på et «alminnelig» sykehus – der de selv var innlagt? Jeg tillater meg å spørre hva er et «alminnelig sykehus». Er det ikke på tide at sykehus for rus og psykisk helse også alminneliggjøres?

"Vanlige folk" har vært moteord i Norge siden valgkampen begynte sommeren 2021. Vi i Pasientfokus snakker med vanlige pasienter og pårørende som har utfordringer med rus og psykisk helse.

I min tale til Stortinget stilte jeg følgende spørsmål: Er det slik at dette Storting legger til rette for at en rus- eller psykisk syk pasient blir tvunget til å utlevere sin sårbarhet til hvem som helst på et sykehus for kroppen? «Sverre» sa det slik: «Jeg er tryggere når jeg er på et sykehus for folk med min psykiske utfordring. Hva har «naboen» med at jeg - når jeg er psykisk syk - ikke sover, kler meg naken, oppfører meg seksualisert ukritisk mot alle kvinner jeg møter? Nå kler jeg meg naken i parken rundt «mitt» psykiatriske sykehus – hva om jeg gjør det utenfor universitetssykehuset, der jeg i fremtiden kan bli innlagt?

For egen del kan jeg si at listen over samtaler med pasienter og pårørende om deres erfaring fra innleggelser på psykiatriske sykehus er lang. Den korte og enkle konklusjonen beskrives av «Kari»:

«Jeg trenger å være et sted hvor min sykdom skjermes fra andres innsyn, fordi jeg kan blamere meg selv og krenke min egen integritet, når sykdommen står i full blomst og jeg gjør ting jeg ALDRI ville gjort, når jeg er frisk og ved mine fulle fem...»

Så er det slik: Det er naturlig at rus- og psykisk syke pasienter også får kroppslige sykdommer og behov for somatisk innleggelse. Flere leger og sykepleiere etterspør en utredning om hvordan vi kan bygge psykiatrisk/somatisk avdelinger der psykisk syke og rus-pasienter som også er somatisk syke kan få utredning og behandling av helsepersonell som har videreutdannelse i rus/psykiatri.

Når pasientens somatiske utfordringer er kartlagt tilbakeføres pasienten til et psykiatrisk sykehus som for eksempel Åsgård, Gaustad eller andre. På den måten ivaretas pasientens integritet på best mulig måte.

Det er på pasienten fokus må holdes – ikke på helseforetakenes behov for samlokalisering og penger som salg av store eiendommer vil gi. Det blir som å pisse i buksa – for vi kan bare selge en eiendom en eneste gang.

Kjersti Kollbotn forklarer det så enkelt i sitt innlegg:

"Så til de som styrer og har makt over utfallet i denne saka: Gjer det rette. Åsgård gjev sårt tiltengt ro og kvile. Søvn. Tryggleik. Omsorg frå naturen utanfor. Eg kvilte blikket mot skogen frå senga. Eg tusla i fjæra og høyrde på bølgjene like i nærleiken. Eg hadde kontroll på lyd. På hardt, vrimlande lys. På bråe rørsler og hendingar. Terskelen for å gå ut var likevel stor. Ein dagleg kamp. Etter kvart vart det lettare – til og med noko som kunne minne om glede. Eg bevega meg aldri inn i Tromsømarka. Var redd for å møte folk – både framande og kjente. For då måtte maska på."

Vi bygger sykehus for pasienter. La oss aldri glemme det. La Åsgård sykehus opprettholdes i de fine omgivelsene det i dag er lokalisert i.

Så ser jeg at UNN-direktør Schumacher har valgt å lytte til brukernes stemmer, og går inn for å la Åsgård bestå. Jeg håper at styret følger hennes innstilling og støtter henne når styremøtet gjennomføres.

Irene Ojala, stortingsrepresentant

Pasientfokus