Det er naturligvis gledelig nytt, men alarmklokkene bør utløses over hele linja. Den skremmende utviklingen vi ser ellers i regionen angår absolutt alle, inkludert vekstsenteret Alta og nasjonale myndigheter.

Det er nemlig mange nasjonale interesser som skal ivaretas helt nord i landet, fra et rikt utvalg av råvarer, til suverenitetshevdelse og hensynet til forsvar og grensekontroll.

Vi ser også at tallene er grenseoverskridende, i den forstand at nabolandene langt på vei har de samme utfordringene i nord. Bevegelsen inn mot byene er et globalt fenomen, så det blir en felles utfordring og skape en motstrøms effekt. I den grad det er mulig.

Den effekten er også vanskelig å skape med offentlige kroner og politiske visjoner. I flere tiår har mangelen på kapital og investeringer vært en utfordring – og den onde sirkelen blir akkurat nå overtydelig.

Det trengs privat kapital og innovasjon, men er det mulig å få det til når råvarer låses av og Finnmark framstår som en nasjonalpark?

På toppen av det hele er det svært vanskelig å sikre kvalifisert arbeidskraft. Da snakker vi både om privat og offentlig sektor, inkludert sysselsetting i helsesektoren og utdanning.

Fødselstallene er et nokså nådeløst parameter for utviklingen. Tallenes tale for mange av de små kommunene er i seg selv en klar indikasjon på et forgubbingen brer om seg i høyt tempo, slik det har blitt varslet i årevis, samtidig som framskrivningen ikke byr på særlig trøst.

Det mest skremmende er kanskje at lekkasjen akkurat nå er størst i sentre som Sør-Varanger, Hammerfest og Vadsø. Det er byer som igjen er viktig for omlandet,

Dette går også inn i den betente debatten knyttet til regioninndelingen og reverseringen som gjør at politikerne i Alta tyr til en folkeavstemning for å søke råd om veivalg.

Vi tror det bunner i manglende tro på at det er mulig å skape bærekraft i gamle Finnmark, noe som langt på vei bekreftes av Menon-rapporten som skriker etter tiltak i øst, kanskje radikale tiltak som supplement til det vi ser i tiltakssonen.

Det er fristende å appellere til Finnmark om å stå sammen i en slik situasjon, selv om interessemotsetningene er åpenbare. Der Alta-politikerne ser behovet for en større og mer robust region, vil store deler av Finnmark tilbake til en mindre region. Det gir ikke bare spagat, men for tiden også vondt blod og et kjølig ordskifte.

Rolf Edmund Lund

Ansvarlig redaktør