Kampen om øyene

Meninger

Befolkningen på Stjernøya og Seiland reiste i stort antall til Alta for å delta på folkemøtet om Finnmarkskommisjonen. Det er nemlig på de store øyene i Altafjorden det første «slaget» skal stå knyttet til opparbeidete bruks- og eierrettigheter.

Selv om hver minste lille omstridte kvadratmeter på Fefo-grunn i Finnmark har sin egen historie, vil kommisjonens første arbeidsstykke oppfattes som en premissleverandør for den rettslige tenkningen som skal utøves. Mens Nesseby kanskje oppfattes som et lite og avgrenset område, består de 700 kvadratkilometrene på Seiland og Stjernøya av mange små bygder med sin spesielle historie.

I moderne tid blir dette gjerne oppfattet som fraflyttingstruete og dødsdømte lokalsamfunn, men i flere hundre år har levende fiskerier og kombinasjonsbruk ligget på rad og rekke. Det samme gjelder naturligvis for Sørøya og bygdene på øst- og vestsida av Altafjorden. Her ser vi et klart skjebnefellesskap når rettslige vurderinger skal gjøres. Mange av disse bygdene må regnes som sjøsamiske med nær tilknytning til reindrifta, spesielt i nomadisk forstand med sommerbeite, men også i fredlig forstand med stort sett felles forståelse. Eierforholdene har hatt sekundær betydning for de aller fleste. I den grad det har vært konflikter handler det om knapphet på beiteareal. Det er en klassisk konflikt om bruksrett og slett ikke særegen for Finnmark.

Forskjellen består i at finnmarkingene siden 1751 har forholdt seg til statlig grensesetting. Bortsett fra noen få prosent av land og vann, har Finnmark vært statens immatrikulerte grunn. Det har gitt et helt spesielt forhold til allmenningen og synet på eierskap som sådan. Svartskog-dommen fra Troms viste at Davids kamp mot Goliat ikke er fånyttes. Her fikk bygdefolket anerkjent hevd og rettigheter for alderstids bruk, primært for vedhogst og beite. Det er ingen tvil om at denne dommen vil brukes for alt den er verdt i kravene som vil stilles og eventuelle tvistemål i utmarksdomstolen.

Gruvedriften på sørsiden av Stjernøya er naturligvis bakteppet for at eiendomsrett har blitt et tema, og at man fra kommisjonens retter søkelyset på et stridbart område fra første sekund. Uten Finnmarkskommisjonen ville det uansett kommet en rettslig prøving i dette området. Vi håper og tror at kommisjonen klarer å forholde seg til sitt mandat som utelukkende er av rettslig karakter – og at man også vekter rettighetene til bofaste sjøsamer og kystbeboere i området. Kommisjonens oppdrag er å kartlegge disse forholdene på selvstendig grunnlag, slik at ikke advokater og ressurssterke parter kan overkjøre andre i prosessen. Vi har stor forståelse for den bekymringen mange føler på Stjernøya og Seiland, men mener det skal svært mye til for at èn gruppe får tilkjent eierrettigheter foran andre. Det krever blant annet dominerende bruk over lang tid.

Øyfolket ønsket informasjon da de startet inn til Alta, men var også opptatt av å vise at de er bekymret og engasjert. Det gir sterke signaler til kommisjonen. Dette er en sak man ikke bør ta lett på – og alle må høres. Det handler om historie og sterke følelser. Det handler om en eiendomsfølelse til et land man kjenner sterk tilknytning til. I tillegg tror vi mange deler vår bekymring om at vi kan ende opp med et forvaltningsmessig lappeteppe i Finnmark.