Følge på livets siste reise

– Vi bruker alltid å si «god bedring». Denne gangen ble den setningen helt feil.

Ken A. Brox. 

Meninger

Skiftet denne dagen hadde vært rolig. Min makker og jeg hadde akkurat startet med klargjøring av ambulansen til neste skift. Så kom oppkallet. En terminal pasient skulle fra legevakta til sykehuset for behandling.

Mannen vi møtte skulle gi oss en av våre fineste turer, viste det seg. En smilende mann med de snilleste øyne du kan tenke deg. Øyne som lyste opp når vi kom inn for å hente han.

Kona hans var med som ledsager. Vi satte båren på plass, og sammen med kona hans satte jeg meg inn bak i bilen.

Sammen startet vi på det som skulle bli hans aller siste reise, over fjellet og til Hammerfest Sykehus.

Det gikk ikke lang tid før vi snakket om alt fra arbeidslivet hans. Hva han hadde opplevd gjennom et langt liv, fra familieturer til jobben i skifernæringen. En samtale som sett utenfra kunne ha virket både hverdagslig og uviktig, men som betydde så ekstremt mye mer.

Etter ankomst sykehuset, flyttet vi han over i sengen i mottakelsen, og jeg skulle ta farvel. Aldri før hadde det gjort så vondt å skulle overlevere en pasient. Vi bruker alltid å si «god bedring» når vi avleverer pasientene. Denne gangen ble den setningen helt feil.

Med tårer i øynene takket jeg for turen, og ga både han og kona en god klem. Det føltes helt naturlig. Denne ubeskrivelige varme, gode og snille mannen vil jeg aldri glemme, heller ikke denne spesielle turen.

En uke etterpå leste jeg dødsannonsen hans i avisa. Hans siste reise var over.

Livets kontraster viste seg fullt ut på returen til Alta, da hadde vi med oss en mor og hennes nyfødte baby.

Takk for turen!

Ken A. Brox