Ta et dypt pust. Senk skuldrene og si til deg selv at du er bra nok!

Kronikk: Jeg var hun som alltid prøvde å være mer, å være bedre.

– DU ER BRA NOK: Blant annet ved hjelp av yoga har Stiina Tangen Andersen klart å senke skuldrene og frigjøre seg fra jaget etter å alltid bli bedre. Men jaget etter det perfekte holdt på å koste henne dyrt. (Foto: Cecilia Emilie, Frikant)  Foto: Cecilia Emilie, Frikant

Stiina Tangen Andersen.  Foto: Privat

Meninger

Jeg prøvde å være lik de andre slik at jeg kunne bli en del av gjengen. Jeg prøvde å være det jeg trodde alle andre forventet av meg. For når jeg klarte det, DA ville alt bli helt perfekt! Trodde jeg. Slik ble det aldri…

Jeg var så vant med å alltid streve etter noe mer som jeg ønsket som en del av meg og mitt liv. Flere venner, bedre karakterer, bedre kropp, generelt et penere ytre, kulere klær, en bedre jobb, mer penger – alt det jeg trodde var viktig for å være den beste utgaven av meg selv. Meg, som måtte være 100% perfekt for å være god nok. I hvem sine øyne? Ingen andre enn mine egne, men det så jeg ikke da. Oppveksten min var preget av samme mentalitet: en perfekt fasade var viktigere enn å kunne vise sine sanne farger utad. Fasaden ble alltid rosemalt uansett hvor mørk innsiden kunne være til tider. Alt hos oss var ment til å være perfekt, inkludert alt jeg var, alt jeg gjorde og den jeg skulle bli. Det var min verden som liten jente, og på likt vis fortsatte jeg å gå i samme fotspor i mange år framover.

Jeg var min egen største kritiker, hun som aldri ble helt fornøyd med den hun var. Jeg ville være mer, jeg ville ha mer. Jeg måtte tross alt være god nok for å passe inn… God nok for hvem? Ingen andre enn meg selv. Men dess mer jeg forsøkte å være den personen jeg trodde var forventet av meg, desto mer mistet jeg mitt sanne ansikt. Gjennom min egen oppfatning av meg selv skapte jeg en virkelighet der jeg alltid var mangelfull. Jeg ønsket alltid litt mer, noe enda litt bedre. Intet jeg oppnådde var verd å sette stor pris på, istedenfor var jeg blitt vant til å rette fokus mot neste steg i en stigen som ingen ende hadde. Det evige jaget etter å være en perfekt utgave av meg selv var en konkurranse mot min hardeste motstander noensinne. En motstander jeg ubevisst kjempet mot hele tiden. Hun var den velkjente stemmen som stilte skyhøye krav til alt jeg var, ikke var og alt jeg burde bli. Hun var så hinsides sterk, sta og villig til å kjempe til siste stund. Hun viste ingen nåde, null ydmykhet og absolutt intet tegn til å gi etter for noen eller noe som helst. Men etter mange år med harde slag i trynet, blåmerker, blod, svette og tårer ga hun opp. Hva skjedde?! Hvordan klarte JEG å komme meg seirende ut av mitt livs største kamp? Jeg hadde intet valg da kroppen selv sa stopp.

Det som endret alt

Jeg kjempet meg igjennom mange år med intense fordøyelsesproblemer, svimmelhet, besvimelse, lavt energinivå og «vanlige vondter» som hadde blitt normalt for meg. Noen ganger kjente jeg litt mindre på kroppslige begrensninger og da benyttet jeg alltid muligheten til å gire opp, trå gasspedalen i bunn å kjøre ekstra hardt på med alt. Hvorfor? For å føle meg i rute med alt jeg måtte gjøre. «Må» var et vanlig uttrykk i mitt hode. Bortimot hver dag følte jeg på at jeg måtte gjennomføre alt jeg hadde planlagt for meg selv. «Jeg må trene, jeg må gjøre skolearbeid, jeg må spise sunt, jeg må på jobb, jeg må dra på venninnekveld, jeg må være en god venninne, kjæreste, datter, søster, tante…. Jeg MÅ!»

Da visste jeg ikke bedre. så jeg gjorde så godt jeg kunne uvitende om at jeg kjørte meg selv i grøfta. Dess mer jeg prøvde, desto mer mistet jeg meg selv. Kroppen min forsøkte å snakke til meg hver eneste dag, men jeg nektet å lytte. Jeg ignorerte blindt alle kroppslige signaler uten å være klar over den viktige sammenhengen mellom kropp, sjel og sinn. Symptomene som kom min vei gang etter gang var budbringere, hver og en i ulik form med et felles mål: å lære meg å lytte til beskjeden ment for meg. Men jeg hadde aldri lært hvordan, så jeg fortsatte slik jeg alltid hadde gjort, uvitende om de alvorlige konsekvensene som fulgte. Det endte med at jeg en dag faktisk kjørte meg selv i grøfta, og der ble jeg liggende… Kroppen min snakket ikke lengre til meg, nå ropte den så høyt den kunne: STOPP!

Denne gangen var den fysiske begrensningen så kraftig at jeg var tvunget til å lytte. Beskjeden jeg fikk, endret alt. Alt jeg var. Alt jeg trodde jeg visste. Alt jeg tidligere var opptatt av. Min virkelighetsoppfatning og relasjon til omverden forandret seg fra svarthvitt til et fantastisk fargespekter! De rette linjene jeg før var redd for å male utenfor hadde ikke lenger noen betydning. Nå kunne jeg se at linjene kun representerte mine egne begrensninger for meg selv, og ikke nødvendigvis andres virkelighet. De eksisterte kun for mitt øye. De hadde ført meg dit jeg var nå, knelende på badegulvet med hendene mine fulle av blod fra en kropp som tydelig sa at NÅ er det nok! Jeg måtte føle på en kontrast så sterk for å lære meg å lytte. Beskjeden jeg fikk, var ord jeg hadde oversett hele livet, uvitende om at jeg kunne forstå et slikt språk. Beskjeden var like enkel som den er effektiv: Lær å lik deg selv - for du er bra nok allerede…

Hvordan være lykkelig?

Jeg elsker mitt nye språk! Nå praktiserer jeg det så ofte jeg kan både for meg selv og andre. Det tok mange år, tunge stunder og utfordrende overbevisninger før jeg var i stand til å forstå. Men nå når jeg ser tilbake er jeg overbevist om at utfordringene på veien har vært nødvendige for å kunne skape et nytt perspektiv. Å vite at jeg ikke trenger å være perfekt i noen sine øyne er helbredende for kropp, sjel og sinn. Ingen er perfekte, ingen trenger å være perfekt, ikke jeg og ikke du. Vi har lov til å leve våre liv uten å føle oss betinget til å male innefor de rette linjene hele tiden, uten å sette begrensinger for oss selv fordi vi er redd for å feile å føler at vi muligens ikke strekker til.

Så da er spørsmålet; hvordan kan vi leve et lykkelig liv uten å la de urealistiske forventningene vi ofte stiller oss selv ta overhånd? Første skritt på veien er å unngå å sammenligne deg selv med andre. Det er en selvdestruktiv tendens som ingen av godt av! I hvilket univers er det rettferdig å sammenligne ditt første kapittel med noen andres tjuende? Ingen steder mellom himmel og jord vil det noen gang være en god ide. Vi må alle begynne et sted med alt. Så våg å være en nybegynner, våg å prøve og feile. Du vil komme dit du vil når du aksepterer at du må starte der du er…

Ta et dypt pust… senk skuldrene og si til deg selv at du er bra nok. Du må først anerkjenne at du allerede ER verdig FØR du strekker deg mot nye mål. Kun da kan din intensjon føre deg i riktig retning. Med en ærlig intensjon og et sunt mål for øye vil du få det du trenger, som noen ganger ikke alltid er det du ønsker deg der og da. Heldigvis er det enklere å forstå sammenhengen når du ser tilbake i ettertid. Å lære at kontraster er nødvendig for å skape et nytt perspektiv er gullverd erfaring – både lærdom og lykke som likeverdige for å leve et balansert liv.

Hvordan være deg?

Lær å lik deg selv. Verdsett ditt eget unike fargespekter å bruk alle de farger du føler for til å male et «perfectly imperfect» bilde av deg selv: alltid i utvikling, vekst og forandring, alltid bra nok!

  • Denne kronikken var først publisert på Stiina Tangen Andersens blogg Stiinayogalifestyle og publiseres i Altaposten med forfatterens tillatelse.