Statsforvalter, rektor, hver og en især

– Jeg er dypt takknemlig, skriver Odd Mathis Hætta.

Statsforvalter Elisabeth Vik Aspaker delte sist fredag ut St. Olavs orden til Odd Mathis Hætta, på vegne av Hans Majestet Kong Harald V.  Foto: Lill VIvian Hansen

Meninger

Jeg er dypt takknemlig for den ære og heder som er vist meg. Det er ekstra hyggelig at min gamle arbeidsplass, Høgskolen i Finnmark, nå Norges arktiske universitet, gjør så stor ære på meg. Og så at jeg har fått statsoverhodets, Kongens, takk og oppmerksomhet for mitt arbeid. Det er langt over det som jeg har kunnet forestille meg.

Ii leat buorre diehtit movt galgá giitit, muhto eai daidde gallis das geat ipmirdit maid mun dál human. Dainna daida ge buoremus fas jorgalit dasa maid buohket máhttet.

Seksjonssjef ved Campus Alta, Rune Sundelin har hatt ansvaret for arrangementet, som flere ganger (siden 22. mars 1980) er blitt utsatt. Dette minner meg om en scene fra Alexander Kiellands roman Skipper Worse (1882). Skipper Worse hadde vært på langfart, helt til Rio de Janeiro, og kom hjem sterkt forsinket. Ham vifter med hatten og roper til konsul Garman: ”Vi kommer sent, hr. Kunsel! Men vi kommer godt!”

Rune kan nå si som skipper Worse: ”Vi kommer seint, men vi kommer godt!”

Det er kanskje ventet at jeg skal ta for meg samiske kultur, språk og samfunn; slik Ragnar Olsen uttrykker det i Detsika-visen; ”nordmann, same og kven” som Sverre Kjelsberg framførte med stor suksess. I stedet skal jeg komme inn på tre sentrale egenskaper som kommer godt med om man er lærer eller leder. Det (1) å ha evnen til å lytte, (2) å kunne gi hverandre tillit og (3) å vise raushet.

Men før jeg kommer til disse egenskaper, må jeg vende tilbake til Ottar Brox som en gang sa at det er nærmest umulig å være en enstøing for å gjøre et godt fagarbeid. Det har jeg selv erfart da jeg kom til Lærerutdanninga i Alta i 1974 og begynte å arbeide med læremidler.

Man må ha kolleger og fagfolk rundt seg. Jeg hadde heldigvis dyktige kolleger på samisk avdeling som Jan Henry Keskitalo, Reidar Erke, Liv Østmo, Ellen Marit Guttorm, Ole Henrik Magga og Elli Sivi Näkkäläjärvi. Jeg var på den tiden også formann i NSR. Det var godt å ha gode kolleger når det stormet som verst.

Og dessuten Eli. Vi er begge lærerutdannet, hun noen år seinere enn jeg. Og så har vi begge grunnlag i nordisk. Ellers har vi forskjellig fagkrets. Eli er sterk faglig og språkig sikker. Dette har vært en styrke for meg i mitt arbeid fordi hun kunne supplere og korrigere, - kanskje ikke alltid en like lett jobb.

Jeg har også hatt mange dyktige sjefer her i Alta: Birger Aalvik var den første rektor på Lærerutdanninga. Seinere ble tittelen endret til Alta lærerhøgskole og i 1994 til Høgskolen i Finnmark. Også her har jeg hatt meget dyktige ledere, som Pål Markusson og Sonni Olsen.

Så tilbake til dette med (1) å ha evnen til å lytte, (2) vise sine medarbeidere tillit og (3) det å være raus.

Tre ledere har lært meg disse verdifulle egenskaper. Den første var rektor Thor With på Den samiske folkehøgskolen. With var født i Honningsvåg, studerte teologi og ble seinere sokneprest i Tana, domprost i Nidaros og de siste 10 år var han biskop i Bjørgvin bispedømme.

Den andre var skoledirektør Lydolf Lind Meløy, her er stikkordet å ha tillit til sine medarbeidere. Det var forresten Lind Meløy som samlet de tre store lærerorganisasjoner Norsk Lærerinneforbund, Noregs lærarfylking og Norges Lærerlag til i en stor, mektig og slagkraftig enhet, Norsk Lærerlag.

Den tredje er den legendariske kringkastingssjef Torolf Elster, han kunne det med å være raus. Elster hadde jo vært både forfatter, avisredaktør og radiodirektør før han ble kringkastingssjef i 1972. Han ga meg en ide og et grunnlag om det å være raus, om det å ha takhøyde.

Det som jeg i det følgende ønsker, er å si noe om indirekte læring, ikke minst indirekte læring av holdninger. Dette er noe allmennmenneskelig, enten du bor i jungelen i Amasonas, på taigaen i Sibir eller ved Finnmarkskysten. Indirekte læring av holdninger gjelder uansett hvor du bor på denne jord.

Så tilbake i tid: Som 16-åring ble jeg elev ved Den samiske folkehøgskole, der Thor With var rektor. Vi var over 50 jenter og gutter, de fleste i 17-18-års alderen, som sikker hadde ulike forventninger. Som ungdommer flest hadde vi sikkert også mange forskjellige problemer.

With var hyggelig, smilende og karismatisk. Han hadde sikkert mer enn nok å gjøre med en leseplikt på minst 8-10 t. pr. uke, men likevel var vi alltid velkomne til hans kontor hvor vi ble behandlet som likeverdige og kunne samtale med ham om våre problemer.

Jeg var kanskje ikke så mange ganger inne hos han, - jeg husker en gang at jeg gikk inn på hans kontor. Men det jeg husker best var at han hadde verdens beste tid til å snakke. Jeg var kanskje ikke så lenge der inne, men jeg var tilfreds og syntes at han hadde tatt seg tid til å lytte.

Det å ta seg tid til andre, - spesielt de unge, lærte jeg hos With. Dette har jeg tatt med meg, både de få år jeg var i grunnskolen der jeg ofte hadde 1. og 2. klasse. Det var viktig å ta tid til snakke med 7-8-åringer, og høre hva de sier, mener og hvordan de vil ha det.

Med studenter er det som elever i småskolen, å lytte til studentene er viktig, - ikke bare for dem, men også for meg. Seinere, som voksen, fikk jeg treffe biskop Thor With flere ganger, - han var den samme, alltid tid til å lytte: Å lytte til de unge, gir mye til dem fordi de blir tatt på alvor, men det gir like mye til meg selv.

Det andre eksemplet handler om det å stole på sine medarbeidere og ha tillit til dem: Da jeg som ung lærer kom til Finnmark skoledirektørembete, gikk jeg nærmest på dag en inn i saksbehandlingen. Den gangen hadde skoledirektøren stor myndighet; vi skulle godkjenne nye skolebygg, tildele timetall, ofte i millionklassen, og godkjenne alle lærertilsettinger. Jeg fikk ikke ansvaret bare for de samiske kommuner, men også rullerte kommuner som Båtsfjord, Hammerfest, Måsøy og andre.

Etter et par dager kom skoledirektør Lind Meløy til meg for å snakke om arbeid og orienterte om kontorets rutiner og ansvarsområde. Han sa at jeg fikk behandle sakene på samme måte som den andre konsulenten og de andre saksbehandlere. I det han skulle gå ut av døra, snudde han seg og sa: ”Så lenge det går bra!”

Tilsynelatende en helt ubetydelig bemerkning. Men det betydde at han hadde tillit til meg. Det at en leder stoler på sine medarbeidere og at medarbeideren får tillit fra en overordnet, betyr uendelig mye. Som rettesnor har jeg hatt å vise tillit til studenter, ja, ikke bare til dem, men også til barn og ungdom. Det er ytterst sjelden at noen bryter denne tilliten.

Det tredje eksemplet handler om raushet. Da jeg ble tilsatt som leder i NRK i 1980, ble jeg invitert til et fagseminar for NRK/Finnmark, dit både kringkastingssjef Torolf Elster og radiodirektør Halfdan Hegtun kom.

Andre dagen gikk jeg til frokost kl. 7.00, og kom inn samtidig med kringkastingssjefen. Vi satt aleine ved frokostbordet og pratet. Så sier jeg til Elster at jeg kanskje er litt for radikal politisk til å ha dette ledervervet. Da svarte Elster: ”Det synes jeg er bra”.

Med dette viste Elster at under hans lederskap er taket høyt. Han viste en raushet som gjorde at jeg følte meg trygg. Vi hadde siden god kontakt med hverandre. Det hadde jeg også forresten med hans etter følger, Bjartmar Gjerde. Mange artige opplevelser sammen med han, men det får være til en annen gang!

Siden, når det i begynnelsen av 1980-tallet stormet som verst under Altasaken, var det flere aviser og mange personer som prøvde å ta meg fordi jeg var ansvarlig redaktør i Sameradioen. Disse innvendingene var ofte så grunnløse at de løp ut i sand. Men Elster forsvarte meg alltid, enten det var klager i Kringkastingsrådet eller angrep i Finnmarkspressen.

Dette er eksempler på indirekte læring av holdninger; (1) Det å ha tid til å lytte, slik jeg lærte av rektor Thor With. (2) Hos skoledirektør Lind Meløy lærte jeg å vise tillit til kolleger og medarbeidere, og (3) av kringkastingssjef Torolf Elster lærte jeg det å være raus.

Disse tre holdninger har vært rettesnorer for meg. Men; for å bruke de kjente ord fra Skriften: Ånden er villig, men kjødet er skrøbelig!

Gjennom studier og et langt yrkesliv, har jeg vært heldig som alltid har hatt gode og dyktige ledere og kolleger både i skole og skoleadministrasjon, innen NRK og ikke minst her på UiT - Norges arktiske universitet.

Det er da ekstra hyggelig å få en slik oppmerksomhet som jeg har fått i dag.

TAKK!

Odd Mathis Hætta