Nedleggelsen av Furuly Sykehjem

– At Betania ser seg nødt til å legge ned sykehjemmet Furuly, ser jeg dessverre ikke annet på enn et overgrep, skriver Bergljot Åsheim.

Tidligere Furuly-ansatt, Bergljot Åsheim, liker ikke at sykehjemmet sla legges ned.   Foto: Freddy Ludvik Larsen

Meninger

Vi er mange gamle Betania-arbeidere som går rundt med en sorg i våre hjerter nu. Det er snakk om at Furuly sykehjem skal nedlegges.

Jeg husker like klart som det var i går, da Alma Halse fikk for seg at hun ville bygge sykehjemmet Furuly. Vi var med henne for å se på tomta. Jeg husker hennes nød og uselviske innsats for å hjelpe dem som led nød i samfunnet.

Jeg kom hit til Betania som en 18-åring i 1955. Vi visste at arbeidet var uten lønn og at vi kom til et fylke som var totalt nedbrent etter siste krig. Men vi ble grepet av Almas nød for mennesker som hadde det vanskelig. Den GODE nøden var smittsom og jeg kjenner at jeg har av den, enda i dag.

Jeg gikk raskt inn i hjelpepleien og at vi fikk kun frimerker i lønn når vi skulle skrive hjem, betød ingenting. Vi fyltes av en slik glede og velsignelse av å få være med å hjelpe dette folket, som var blitt drevet fra sine hjem og eiendommer, at et frimerke nu og da, var mer enn nok i lønn. Da synes jeg at det er mer enn merkelig at Alta kommune ikke har mer velvilje til å komme denne sterke visjonen og innsats i møte.

Jeg husker vi spurte Alma: «Hva mener du med dette stedet Furuly?»
Hun svarte: «Dette stedet skal være for barn, syke og eldre», og det har det også vært!

At det nu møtes med så lite velvilje fra ledelsen i Alta kommune, at Betania ser seg nødt til å legge ned sykehjemmet Furuly, ser jeg dessverre ikke annet på, enn et overgrep. Det er nok mange av oss eldre mennesker som har drømt om å komme til denne flotte plassen, med den utsikten. Men det skulle altså ikke være oss forunt.

Bergljot Åsheim