Dagen vi aldri glemmer

Terroren rystet folkesjela, men det betyr ikke at vi som samfunn har håndtert selve hendelsen, de enorme konsekvensene og det offentlige ordskiftet på en god nok måte de ti siste årene, skriver Rolf Edmund Lund på lederplass.

Rosetog i Alta.   Foto: Marianne Westgaard

Meninger

Datoen 22. juli er som brent inn i bevisstheten på det norske folk. Terroren rystet folkesjela, men det betyr ikke at vi som samfunn har håndtert selve hendelsen, de enorme konsekvensene og det offentlige ordskiftet på en god nok måte de ti siste årene.

Etter nasjonale tragedier og traumer er vi som regel enige om å bruke alt av tilgjengelige ressurser for å forebygge og hjelpe de som rammes, men i den virkelige verden blir gjerne ambisjonene mer avmålt ettersom tida går.

Terrorberedskapen krevde i seg selv en dyp erkjennelse av at samfunnet ikke var forberedt, men framfor alt er det avgjørende hvordan vi har klart å følge opp de etterlatte og de mange som har levd med fysiske og mentale sår etter 22. juli 2011.

Sviktende oppfølging innenfor psykisk helsevern tilsier at behovet nok en gang er større enn tilbudet. Det er til vanlig en akilleshæl i norsk hjelpeapparat, men vi ser gang på gang at dette forblir en underdimensjonert del av helse- og omsorgstilbudet når det virkelig gjelder. Det er en ond sirkel vi sliter med å bryte ut av. Køene ser ut til å vedvare, uansett hvor bredbeinte løfter som serveres.

10 år er ikke nok til å døyve sjokket, smerten og sorgen til de som sitter igjen og de som overlevde med sine fysiske og mentale arr. Vi tror heller ikke den kollektive bearbeidelsen har vært særlig effektiv. Rosetog, velskrevne taler, minnemarkeringer og grundig rettsbehandling bidrar kanskje til å rette blikket framover etter hvert; men de grufulle bildene fra Oslo og Utøya tar vi med oss resten av livet.

Den formålsløse råskapen og ondskapen er så lite rasjonell at det er vanskelig å begripe; samtidig som de uforløste spørsmålene gir næring til nye spørsmål om hvordan noe slikt kunne skje i fredelige Norge.

Ett av de åpenbare svarene er at terroren verken bør eller skal glemmes. Terroren hentet nemlig næring i ideologisk villfarelse, fascistiske holdninger, mytetunge konspirasjonsteorier og en iskald retorisk frontlinje, et klima skapt og gjødslet i vårt eget land og i vår egen virkelighet. Så uvirkelig det en gang er.

Har vi tatt noen steg i riktig retning etter møtet med høyreekstrem voldsutgytelse?

Mange av de samme holdningene spys ut i debattforum og sosiale medier ti år etter at galskapen fikk fritt utløp. Dette er ikke en dystopisk historiefortelling vi kan riste av oss, det lever i form av uforsonlige, hatefulle ytringer midt i blant oss.

Som så ofte før rettes skytset mot det ukjente, det fremmede, de som tenker annerledes og minoriteter. Utenfor våre egne rammer for forståelse, er det små kår.

Når demokratiet hylles så massivt, fristes vi kanskje til å tro at verdiene kommer av seg selv. Sånn er det ikke, det er en evig kamp å kjempe for ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Selv for mediefolk med kompromissløs hengivenhet til demokrati og meningsbrytning ga den meningsløse massakren 22. juli grunn til å reflektere over poenget med å kringkaste ytringer fra skyttergraver og ekkokamre, selv om ytringer som sådan kan være en ventil for oppdemmet sinne.

Svaret må likevel være en levende debatt og rom for motstemmer, både i det offentlige rom og i den hverdagen vi befinner oss i. Å si ifra er ikke gått ut på dato, spesielt når det fremmes holdninger som beveger seg fra argumentasjon til voldelige handlinger. Vi kan være varslere i vårt eget liv og være voktere overfor strukturell diskriminering.

Roser visner uten påfyll av vann. Derfor ble den hedrede og respekterte journalisten Peter de Vries slaktet i Nederland nylig. Derfor ble et frisinnet miljø i Charlie Hebdo skutt i filler noen år etter vårt eget ragnarok.

Derfor blir homofile kastet fra hustak, derfor fôres rasisme og diskriminering av hat og kunnskapsløshet. Derfor opplever vi nye og brutale terroraksjoner og massakre – og derfor må 22. juli være en kontinuerlig påminnelse om at demokratiet er skjørt uten vedlikehold.


Rolf Edmund Lund

Ansvarlig redaktør