22. juli 2011:

– Det virket som alt stoppet opp, ikke en eneste lyd hørtes. Så kom smellet. Et vanvittig høyt smell

Steinar Bang fra Alta har skrevet om det han opplevde og observerte 22. juli 2011 ved regjeringskvartalet i dette innlegget.

Altaværingen Steinar Bang var i Oslo da bomben smalt. Han forteller om sin opplevelse av det som skjedde ved regjeringskvartalet.  Foto: Privat

Meninger

Jeg jobbet for Universitetet i Oslo i driftsavdelingen for Kulturhistorisk Museum, med kontor like ved Slottsparken. Hjemreisen fra jobb til Manglerud foretok jeg enten med T-bane, buss, bil eller sykkel.

Denne dagen hadde jeg verken bil eller sykkel med på jobb, og valgte derfor å spasere litt i Karl Johans gate for å se på folkelivet i det gode været, før jeg tok buss fra en eller annen holdeplass.

Valget ble busstoppet ved Eidsvoll plass, rett foran Stortinget. Klokka viste 15.21, og jeg så at bussen hadde rute 15.18, og neste igjen kl. 15.33. Har da god tid til å spasere et par stopp til, og bestemte meg for å gå til Stortorvet. Krysser Eidsvoll plass og går opp gågata Lille Grensen for å følge Grensen mot Stortorvet.

Rett før jeg kommer til Grensen skjedde det noe merkelig. For meg så det ut som gata la seg kraftig på skrå, og jeg holdt på å falle. Det så ut som og føltes som et jordskjelv, men jeg var mer sikker på at jeg ble rammet av en sykdom og trengte hjelp. Det var selvsagt trykkbølgen som traff meg, men jeg hadde ingen forutsetninger for å skjønne det da. Så oppstår en merkelig stillhet. Det virket som alt stoppet opp, ikke en eneste lyd hørtes.

Så kom smellet. Et vanvittig høyt smell. Det virket som det varte i mange sekunder siden lyden ljomet i veggene rundt. Bak bygningen foran meg ser jeg hvit røyk som stiger og masse bygningsdeler som blir kastet i lufta. Så kom det et høyt brak rett bak meg, samtidig som jeg ble truffet i bena og ryggen av noe som minnet om småstein. Det var et butikkvindu som hadde blitt knust av trykkbølgen og ramlet ned i gata, og deler fra vinduet spratt rundt og på oss som var i nærheten. Mange vinduer ramlet ut i gata etter hvert, og mange vinduer ble blåst rett inn i kontorlokalene oppe i etasjene eller forretningene.

De fleste vil selvfølgelig fortest mulig ut av bygget i en slik situasjon, og de måtte hatt en forferdelig traumatisk hendelse og panikk mens de kjempet seg ut derfra. Dette var i en sidegate, så hvordan det så ut der smellet kom fra klarte jeg ikke å forestille meg. Jeg skjønte fort at det ikke var noe uhell som skjedde, men at det måtte være en bombe. En diger bombe.

Hva gjør jeg nå? tenkte jeg. Litt nysgjerrig først, og starter mot Regjeringskvartalet. En del folk kom løpende fra området, og siden jeg ikke var fysisk berørt kunne jeg muligens være til hjelp for de som trengte hjelp. Men flere folk kommer fra området, og de ser vettskremt ut. Det er gråtende, desperate, fortvilte og forvirrede personer som bare vil vekk fra området. Det så ut som de hadde opplevd noe mer enn bomben. Flere så seg bakover, som om de ble forfulgt av noen og prøvde å unngå å bli innhentet.

Det kunne også være at de var redd det kunne komme en bombe nr. 2, og det slo også meg. Derfor ble jeg usikker og tok til fornuft, eller rettere sagt, jeg ble redd. Å være redd og ikke ha kontroll over situasjonen er ubehagelig. Men fornuften sa at jeg skulle returnere til Karl Johans gate og gå hjemover, vekk fra sentrum.

Det ulte i alle slags alarmer fra bygningene. Etter hvert også i sirener fra brannbiler, sykebiler og politi. På vei ned mot Oslo S. kom det løpende store folkemengder fra gatene fra området rundt Regjeringskvartalet og inn til Karl Johans gate. Også de ser ut som de har en fiende etter seg.

Det naturlige er at folk de løper mot slår følge med flokken selv om de ikke vet hva de løper fra. Selv om jeg var blant mange mennesker, hadde jeg hele tiden en merkelig følelse av å være helt alene. Som om jeg bare registrerte at det skjedde, og så på folk hvor forskjellig de oppførte seg.

Jeg ringte min datter som bodde i Ekebergskråningen, en halv times gange fra Oslo Sentrum. Hun hadde hørt smellet godt, og lurte selvfølgelig på hva det var. Det var lite å finne på nettet, ikke unaturlig siden de store avishusene også ligger i området ved Regjeringskvartalet. Etter hvert fant hun ut at det sannsynligvis var en bombe som hadde gått av.

Så ringte jeg kona som var på Teknisk Museum på Kjelsås med familiemedlemmer som var på besøk fra Alta, og de skulle derfra dra ned til sentrum. «Kom ikke til sentrum» var en klar beskjed jeg ga henne. Jeg hadde nevnt noe om en bombe, men hadde tydeligvis vært noe uklar eller forvirret i min forklaring, for etter noen minutter ringte hun tilbake for å spørre hva jeg egentlig mente. Jeg ringer øvrig familie og sier at jeg var i sentrum da det smalt, men er helt ok.

Ting roet seg litt ned, og jeg snakker med en del folk og forteller min viten om hva og hvor dette skjedde. Jeg går forbi Oslo S og tenker at også det kunne være et typisk bombested. Første tanken var å ta T-banen hjem derfra, men regnet med at all kollektivtransport i sentrum var stanset. Det sikreste var derfor å starte den timelange hjemveien til fots.

På veien hjem går jeg innom min datter, og noen få klipp vises på TV som viser noe av ødeleggelsene. Det virrer masse tanker i hodet om hvem som har gjort dette og hvorfor noen kan gjøre noe slikt. Et nytt eksempel på slike personer over hele verden som dreper, lemlester og ødelegger livene til helt uskyldige mennesker.

Hele veien opp til Manglerud gikk jeg og tenkte på rekkefølgen alt skjedde, hvor jeg var, hva jeg gjorde og hva jeg tenkte underveis. Vel hjemme skriver jeg alt ned, og leser stadig gjennom ordene for å se om det er noe jeg kan tilføye, eller om jeg kan ha rotet med rekkefølgen.

Det var viktig for meg å få orden på tankene etter denne grusomme opplevelsen, og samtidig få et eierskap til min egen opplevelse. Samtidig følger jeg med sendingene på TV hvor de viser ødeleggelsene, og diverse eksperter uttaler seg om hvem som kan stå bak dette. Så kom meldingene fra Utøya...

Steinar Bang