– Med hjertevarme som drivstoff fra Alta til Bergen

– For et stort Alta-hjerte, skriver Viviann fra Bergen i dette rørende innlegget.

Tirsdag kom Stephan F. Tyssebotn tilbake med bilen til Mette Sønvisen, etter at den var utlånt til familen som skulle hjem til Bergen. – For et stort Alta-hjerte, skriver Viviann Tyssebotn i et innlegg i Altaposten.  Foto: Rolf Edmund Lund

Meninger

Vi «søringer» har ofte fått høre om nordnorsk raushet. Om hvordan dere løser utfordringer i hverdagen – små som store.

Men for noen dager siden, fikk vi selv føle den på kropp og sjel, ja helt inn i hjerte-roten.  Denne historien er til dere som fremdeles holder på den gode, gamle menneskeligheten. Rausheten. Gleden ved å hjelpe andre. Helt uten tanke på gjengjeldelse eller profitt. Kun være det anstendige, edle medmennesket. Helt uselvisk. 

Vi er en familie på syv. To småbarn og foreldre og farmor og farfar. På vårt livs fine ferie til øverst i vårt nydelige land. Vi startet fra Bergen, hvor vi alle bor. «Surfet» på fire hjul oppover Helgelandskysten, Moskenesfergen til Lofoten med overveldende natur. Fikk oppleve Andenes. Videre til Honningsvåg, Nordkapp, Karasjok, Kautokeino, Alta – og derfra var planen å se krigsmuseet i Narvik, få med oss Kronebutikken i Nordreisa og finne Jan Baalsruds historie fra krigen, finne tilbake til teltopplevelser –  på Saltfjellet og få siste uken av ferien sammen med barn og barnebarn. 

Men så lett skulle det ikke bli. For på vei ut av Alta, nektet bilen å gå i gir og verksted ble neste stopp. De hjalp så godt de kunne, men delen vi trengte var selvsagt ikke av den vanlige sorten, og vi måtte innse at ferien vår stod i fare for en brå slutt. Leiebiler i Alta var ikke å oppdrive,  så etter å ha ringt til alt som var av bilutleie på mils omkrets, måtte vi kapitulere. Trodde vi.  Verkstedet prøvde å få fatt i delen vår fortere, for å avhjelpe.  Vi tenkte alt av løsninger.

I mellomtiden i Alta sentrum: I påvente av svar fra verksted, ruslet vi litt trist til sinns rundt i Alta. Byen er sjarmerende for oss turister, og litt minner herfra ville vi gjerne ha med oss uansett hvordan dette endte. Det så temmelig trøstesløst ut til nå.  Jeg ruslet innom Montana, butikken med både souvenirer og fint håndverk. Fant en nydelig trekopp, og bestilte samtidig gravering av navn på.

Damen i butikken spurte om jeg kunne hente den senere på kvelden eller dagen etter. Og da jeg ikke visste noenting om hvortid vi måtte reise, fikk hun høre hvorfor. Historien om den fine ferien, og hva vi hadde gledet oss til å oppleve sammen med dem vi er så glade i. Damen bak disken så på meg, som om hun hadde levd seg inn i situasjonen på et eneste blunk.  «Men dette var jo utrolig leit…en skal jo være sammen på tur.  Vi har en bil dere kan låne. Vi har to. Den står no bare der for det meste. Så det går sikkert greit å bruke vår videre.»

Jeg ble helt satt ut.

For her står en vilt fremmed dame, en jeg aldri har møtt før, og tilbyr meg å låne deres bil videre, for å fullføre ferien vår!? Hva skulle jeg si? Mente hun dette? Kunne vi?  Vi skulle helt til Bergen igjen – og bilen hennes måtte jo opp igjen. Våget hun virkelig dette? Og vi...vi kunne jo være noen ugreie folk. Jeg så ikke akkurat ut som en vårblomst der jeg stod. 

Joda, hun presiserte at, om vi ikke fikk en løsning, så burde vi ikke avbryte ferien vår og fly hjem med fly. Og dessuten var jo en bil bare en ting. Folk bør være sammen og nyte ferien sammen, slik vi hadde tenkt, mente hun bestemt.  Det var mye bedre. Vi fant sikkert en løsning på å få den opp igjen til Alta. 

Etter å ha lånt familien fra Bergen bilen, fikk de naturligvis inngraverte gaver fra Montana,  Foto: Rolf Edmund Lund

 

Da koppene ble hentet, ferdig og nydelig inngravert, sa vi ja takk til å låne bilen. Vi forklarte litt om oss selv, slik at hun kunne føle seg trygg på at vi var skikkelige folk.  Samme kveld kom hun, med bilen ryddet og ordnet. Vi parkerte like bortenfor, med en siste gest fra eier. “Om du mot formodning skulle få bot for å stå her over natten, så sender du den til meg. Da er det min skyld som har sagt dere kunne stå her”. 

Går det an? 

Vi reiste fra Alta på morgenkvisten. Turen hjemover bød på alle de drømmene vi så for oss. Alt vi hadde planlagt og gledet oss sånn til, fikk vi oppleve. Sammen. Til og med været var på vår side.  Vi føler oss fremdeles fortumlet og ydmyk over vår opplevelse med mennesker vi har møtt langt oppe i nord. Tusen takk for oss, for denne gang. Verden har tydeligvis ikke gått helt av hengslene ennå. Det finnes fremdeles uselviske og rause medmennesker med dypere innsikt enn hva vi elles oppplever i samfunnet i dag. Ta godt vare på dem. 

Kjære Mette fra Montana Alta. Du er god som gull! Tusen takk for at du reddet ferien vår. Takk for alle de nydelige minnene du gjorde det mulig å få. 

For et stort Alta-hjerte! 

PS.

Nå er bilen på plass hos deg. Allerede. Den ankom med en flink sjåfør i løpet av  tirsdagen denne uken, den ene sønnen vår fra reisefølge.  I Bergen er dere selvsagt veldig velkommen. Vi har plass nok, og selvsagt hjerterom å dele. Når tid som helst.

Stor klem fra

Viviann Tyssebotn, Bergen

med resten av en glad gjeng.