Andakt

Hvem får æren i mitt liv?

Andakt til Altaposten, leveres 2. juni 2021, skrevet av Karen Colban Hoel.

Illustrasjonsbilde  Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Meninger

Jeg trakk vinnerloddet i det jeg ble til. Eller, mer korrekt sagt – jeg ble gitt et vinnerlodd. Jeg klarte jo slettes ikke å trekke noe som helst selv, som et ufødt barn i mors liv. Helt uten egen intensjon eller fortjeneste ble jeg født inn i et land med høy levestandard, inn i en kjærlig og ressurssterk familie, i et nabolag som er trygt og stabilt. Jeg ble gitt en hudfarge det knyttes privilegier til, jeg er en del av majoritetsbefolkningen og kan fritt snakke mitt morsmål. Om jeg ville eller ei gikk jeg gjennom et gratis og godt skolesystem, jeg har alltid hatt sikkerhet i et helsesystem som tar imot meg ved sykdom, har mangfoldig tilgang på næringsrik mat og når jeg åpner vannkranen kommer det ut rent og klart drikkevann. Til og med fra dusjen kommer det drikkevann.

Hvor mye ære av dette kan jeg ta? Null og niks. Og om det var helt omvendt? Ville det vært min feil om jeg ble født inn i fattigdom og uhelse? Nei. Er det ikke rart hvor fort vi likevel belager oss på oss selv? Som om vi er selvstendige mennesker og kan takke oss selv for det vi har. Det beste i livet er gratis, sies det. Og her vil jeg legge til ordet ufortjent. Det beste vi har er gitt til oss som gaver, gratis og ufortjent. Hva blir da vår respons? Hvordan skal vi forholde oss til dette?

I søndagens bibeltekst kan vi lese om døperen Johannes som proklamerer at «(Jesus) skal vokse, jeg skal avta». Johannes begynte å døpe mennesker til omvendelse før de selv hadde møtt Jesus. Nå hadde noen lagt merke til at Jesus også døpte, og at folk heller gikk til ham. Hva syntes Johannes om det? Fikk han en konkurrent? Ble hans oppgave mindre viktig nå som mennesker heller søkte Jesus? Nei, Johannes hadde nok hele tiden forstått hvordan ting hang i hop. Dette handlet ikke om ham selv. Og det han gjorde, var ikke noe han fikk til i egen kraft. Han sammenligner Jesus med brudgommen i møte med sin brud (de som kom til tro på Jesus og nå er kjent som den allmenne kirke), og seg selv sammenligner ham med brudgommens venn. Skulle tatt seg ut om brudgommens forlover begynte å forholde seg til bruden som om det var ham som giftet seg med henne. Johannes gledet seg over å høre Jesus og se det Jesus gjorde. Johannes gav Jesus æren for sitt liv. Og det var ikke et enkelt liv Johannes levde. Han bodde i ødemarken og levde på gresshopper og vill honning. Livet hans sluttet brutalt. Etter bestilling ble han halshugd i fengselet, og hodet ble båret frem på et fat til noen som ikke hadde tålt hans meninger. Hans liv var i så måte i den andre enden av skalaen sammenlignet med mitt liv. Vi har blitt gitt ulike lodd i livet. Men en ting gjelder oss alle; behovet for frelse. Vi er ikke overgitt til oss selv, vi er avhengig av noe og noen utenfor oss selv. Og Johannes visste at det Jesus gjorde for mennesker og verden, også gjaldt for ham – frelse.

Hvordan forholder jeg meg til Jesus? Gir jeg ham den æren han skal ha? Takker jeg ham for de gode gavene i livet mitt, uavhengig av hvordan livet ser ut? Takker jeg ham for at jeg ikke er alene og overlatt til meg selv, men frelst og fri – helt ufortjent? Våger jeg å si at Jesus skal få vokse i livet mitt, mens jeg selv avtar? Jeg har nok ikke samme innsikt, modenhet og mot som døperen Johannes. Men jeg ønsker at hans proklamasjon skal bli min og at jeg sammen med bruden/kirken i alt skal synge ut slik som i Salme 67; «Gud være oss nådig og velsigne oss, Gud la sitt ansikt lyse for oss! Da skal din vei bli kjent på jorden, din frelse blant alle folkeslag. Folkene skal prise deg, Gud, alle folk skal prise deg!».

Søndagens lesetekster:

Joh 3, 26-30

 26 De gikk til Johannes og sa til ham: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» 27 Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. 28 Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. 29 Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. 30 Han skal vokse, jeg skal avta.

Gal 3,23–29:

Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. 24 Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro. 25 Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. 26 For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. 27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. 28 Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. 29 Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.


Salme 67,2–6:

Gud være oss nådig og velsigne oss,

          Gud la sitt ansikt lyse for oss!

         

     3 Da skal din vei bli kjent på jorden,

          din frelse blant alle folkeslag.

         

     4 Folkene skal prise deg, Gud,

          alle folk skal prise deg!

         

     5 La folkeslag glede seg og juble,

          for du dømmer folkene med rettferd

          og leder folkeslagene på jorden.

         

     6 Folkene skal prise deg, Gud,

          alle folk skal prise deg!

Karen Colban Hoel