Finnmark og framtida

– Jeg har problemer med å se at større regioner er svaret på de omstillinger som land og regioner må takle, skriver Kristian Johnsen.

Forsiden på boken «The Dream Society» av Rolf Jensen. 

Meninger

Når vi finnmarkinger ved det kommende stortingsvalget skal ta stilling til om vi skal stemme på de partiene som vil reversere tvangssammenslåinga eller de partiene som vil det motsatte, bør vi selvsagt velge det vi føler og tror vil være det beste for framtida. Hva vil være best for oss selv, for framtidige generasjoner finnmarkinger, for våre ulike bygder og byer og for vår egen region?

Et av argumentene som har vært brukt mot oss som har vært i mot tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark, er at vi ikke har tatt inn over oss eller forstått at verden har endret seg. Vi sitter på gjerdet og forstår ikke vårt eget beste. En av de som har gjort dette oftest og klarest er høyrepolitiker og dosent Kristen Albert Ellingsen ved UiT. Ellingsen har i gjentatte avisinnlegg siden vedtaket i 2017 hevdet dette.

I Altaposten 20.10.17 skrev Kristen Albert Ellingsen en artikkel med tittelen «Gir nye muligheter». Artikkelen er et forsvar av Stortingets vedtak fra juni 2017 om å redusere antallet fylkeskommuner fra 19 til 11 og en kraftig kritikk av partiene som da utgjorde flertallet i Finnmark fylkesting. Reformen gir oss ifølge Ellingsen nye muligheter, mens flertallet på fylkestinget «har blitt sittende på gjerdet» og mener at «ingen ting skal eller må endres».

Begrunnelsen for regionreformen var da i følge Ellingsen: 1) store endringer i befolkningens sammensetning og utvikling, 2) en akselererende teknologisk utvikling, 3) et arbeidsmarked i store endringer. Ellingsen mente at motstanderne av reformen i liten grad har fremmet noe alternativ som svar på disse utfordringene. De ønsket ingen tilpasning eller endring. Dagens fylkesstruktur skal bevares som den er.

Ifølge Ellingsen var regjeringens intensjon med reformen: «Å skape større regioner for å gjøre dem bedre i stand til å overta og ivareta offentlige oppgaver som i dag er sentralisert og lokalisert til Oslo… den skal fungere som en desentraliseringsreform… Offentlige oppgaver skal ivaretas nærmere de det angår.»

Beklager, men for meg henger ikke dette på greip. Har sjarkfiskeren i Laksefjorden grunn til å tro at regionreformen vil medføre at han eller hun får større påvirkning og nærhet til politiske beslutninger og offentlige tjenester? Har skiferdriveren i Alta grunn til å tro at han eller hun vil være tjent med at Finnmark ikke lengere vil ha et eget fylkesting og egne stortingsrepresentanter? Har læreren i den videregående skole i Porsanger grunn til å tro at han eller hun vil få større medvirkning og innflytelse på skoleutviklingen når Finnmark ikke lenger har en egen fylkesskoleadministrasjon og egne skolepolitikere? Har et ungt par i Kautokeino grunn til å tro at fødetilbudene og skoletilbudene til barna i regionen vil bli bedre hvis vi opphører som eget fylke og ikke lenger har egne stortingsrepresentanter?

Jeg har i de siste tiårene forsøkt å følge med på det som kalles framtidsforskning. Et av de sentrale forskningsmiljøene på dette feltet rundt år 2000 var framtidsforskerne tilknyttet universitetet i København. Lederen for denne gruppen, Rolf Jensen, ga i 1999 ut boka «The Dream Society» -Drømmesamfunnet. Ettertiden har vist at mange av de spådommene som Jensen kom med i denne boka har fått stor gyldighet. Andre bidrag til å forstå framtida er åpenbart også den forskningen som har oppstått som følge av klimakrisen. De mest sentrale begrepene i den sammenhengen er grønn økonomi, det grønne skifte og sirkulærøkonomi.

Med respekt å melde, jeg har problemer med å se at større regioner er svaret på de omstillinger som land og regioner må takle i framtida på grunn av disse endringene. Tvert i mot er mange av de løsningene som anbefales mer av typen – smått er godt. Begrep som nettverkbygging, kortreist, fortellinger selger, design selger, flate organisasjoner, organiske organisasjonsformer, sirkulærøkonomi og systemtenkning er gjennomgående det motsatte av stordrift og hierarki. Det siste var løsninger i industrisamfunnet, ikke i drømmesamfunnet og i sirkulærøkonomien.

Når Ellingsen i 2017 beskylte posisjonen i Finnmarks daværende fylkesting for «å sitte på gjerdet» og for at «ingen ting skal eller må endres», er det etter min vurdering først og fremst han som forfektet fortidens, ikke framtidens, løsninger. Ut fra det han formidler av teori og tenkemåter i boka «Regional merkevarebygging», synes det som han, i likhet med venstrepolitikeren Børre Steinar Børresen, ikke har forstått at paradigmeskifte til drømmesamfunnet og til framtidens sirkulærøkonomi også har innvirkning på politikken.

Min anbefaling til politikeren Ellingsen er derfor fortsatt: han bør lytte på markedsføringseksperten Ellingsen og forstå at de naturlige regionene som har utviklet seg gjennom generasjoner er framtidas løsning. Det er de som har de best forutsetninger for å endre seg fra byråkratisk styring til organisk styring, fra debatt til dialog, fra lineære tenkemåter til systemtenkning. Det er de naturlige regionene som har forutsetning for å kunne lykkes med regional merkevarebygging. Det er de naturlige regionene som har forutsetninger til å bli lærende. Byråkrati og stordriftstenkning er foreldet tankegods.

Kristian E. Johnsen