Finnmark og regional merkevarebygging

Kanskje bør høyrepolitikeren Ellingsen snarest lytte på hva markedsføringseksperten Ellingsen, skriver Kristian Johnsen.

Kristian Johnsen.  Foto: Freddy Ludvik Larsen

Meninger

Da jeg kom aktivt med i kommunepolitikken på 1980-tallet, pågikk det samtidig et betydelig reformarbeid i kommunesektoren. Gjennom ny lovgivning fikk kommunene og fylkeskommunene større frihet til å organisere og styre egen virksomhet. Særlovgivningen for ulike politikkområder ble samordnet med kommuneloven og all makt ble lagt til kommunestyrene og fylkestingene. Kommune- og fylkesplanleggingen skulle nå bli de viktigste redskapene for de folkevalgte.

Det meste av inntektene ble frie inntekter og øremerkede bevilgninger skulle bare brukes ved oppstarten av nye ordninger. Administrativt betød reformen at administrasjonssjefene/rådmannene i kommunene fikk ansvar for at all saksbehandling og ble øverste ledere for alle kommunalt ansatte, så fremt man ikke hadde valgt en parlamentarisk styreform. 

I en kommentar til min siste kronikk, Systemtenkning om Finnmark, skrev venstrepolitikeren Børre Steinar Børresen i et innlegg på debattsiden tilknyttet kronikken:

«Kristian Johnsen har gode teorier å vise til, noe som trigger også meg som akademiker. Organisasjonsutvikling er generelt viktig. Men teoriene han viser til er i liten grad knyttet til politikk. Og vesentlig i politikk er MAKT. Og AVMAKT. Johnsen faller derfor i grøften der tidligere politikere gjerne faller…»

Jeg må innrømme at jeg har hatt problemer med å tolke denne kommentaren fra Børresen. Slik jeg oppfattet reformene på 1980-tallet åpnet disse for at vi som var folkevalgte i kommunene og fylkeskommunene skulle arbeide på helt nye måter enn tidligere. Planleggingen skulle bli helhetlig og mer lik den planleggingen som bl.a. foregikk i næringslivet. Strategisk planlegging og «riktig ting på riktigmåte»-planlegging var blant metodene som ble tatt i bruk og som politikere begynte vi å arbeide med OU-arbeid, markedsføring og nye styrings- og ledelsesverktøy. Ikke minst ble også næringsutvikling og kulturpolitikk viktige politikkområder.

For å underbygge at teorier og praksis fra organisasjons- og bedriftsutviklingsfagene er blitt stadig mer tatt i bruk i politikken, velger jeg å bruke et sitat fra boka «Regional merkevarebygging». Boka kom ut på Fagbokforlaget i 2015 og redaktørene for boka var Kristen Albert Ellingsen og Trond Blindheim. Ellingsen er i dag fylkestingsrepresentant for Høyre i Troms og Finnmark fylkesting og varm forsvarer av storregionen Troms og Finnmark. I kapitel 1 i boka skriver Ellingsen på s. 12: «Flere regioner, steder og lokalsamfunn har opplevd mange av de samme utfordringene som deler av næringslivet står overfor: De er lite kjent og har derfor vært lite attraktive mål for turister, nyetablerere, investorer og andre målgrupper. Både blant enkelte akademikere og praktikere ansees det som mulig å bygge sterke regionale merkevarer på tilnærmet samme måte som både bedrifter og andre organisasjoner bygger sine merkevarer. Uavhengig av om stedet er et land, en region eller en by, kan de samme virkemidlene og den samme tilnærmingen benyttes.»

Min påstand i flere av mine kronikker om tvangssammenslåinga er at både kommunene i Finnmark og Finnmark fylkeskommune har vært i front med å utnytte den økte friheten som kommunene og fylkeskommunene fikk på 1980-tallet til regional utvikling og til regional merkevarebygging. Boka til Ellingsen og Blindheim underbygger også dette.

I kapitel 6, Fra Bilbao til Alta – eksempler fra vår nære fortid, skriver Erling Dokk Holm på s. 123-124 bl.a.: «I et helt annet sted…i Alta i Norge, åpnet Nordlyskatedralen i 2012. Denne bygningen må sees i lys av Guggenheimmuseet i Bilbao. Alta er en liten plass. I selve kommunen bor det litt mer enn 20.000 innbyggere. Tettstedet har sakte, men sikkert utviklet seg til å ha visse bymessige trekk. De siste 20 årenes økonomiske vekst og befolkningsøkning har gjort at Alta har endret karakter. Kommuneplanen har lagt til grunn en mer urban struktur og etablert et klassisk rutenett for gater i sentrum. Det betyr at nybygg må falle inn i den strukturen… Ideen om å koble kirken inn i Altas stadig mer vellykkede vekststrategi har vært tydelig også på politisk hold og er nedfelt i kommuneplaner og andre offentlige dokumenter. Aller tydeligste er det i selve merkvarebyggingen av Alta. Kommunen kaller seg nå Nordlysbyen Alta og har laget en logo som kommuniserer denne ideen…».

I kapitel 7, Destinasjonsmarkedsføring, eventer og sosiale medier, skriver Kari Jæger og Trine Kvidal-Røvik om Finnmarksløpet og Iditarod: «Under Finnmarksløpet og Iditarod, som arrangeres over henholdsvis 10 og 14 dager, foregår det en samhandling mellom ulike aktører. I dette tidsrommet skapes en møteplass mellom lokalbefolkningen og tilreisende til eventene. Samhandlingen skaper opplevelser og gir ny kunnskap, samtidig som den styrker individuell og kollektiv identitet og stedstilhørighet. Løpene formidles gjennom ulike medier – TV og trykte medier – både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Kommunikasjon i ulike medier skaper en viktig markedsføring av de to løpene som idrettskonkurranser og festivaler. Løpenes forankring i den arktiske naturen og kulturen gjør at de også kan virke som merkevarebyggere for sine regioner».Boka forteller også i egne kapitler om rollene til «Sámi Park» i Karasjok og «Pikene på broen» i Kirkenes.

Men mens boka var under arbeid hadde Altaposten 5.4.2013 et intervju med Ellingsen i tilknytning til arbeidet med boka og et seminar i merkevarebygging. I artikkelen skrives: «Ellingsen ønsker å gjøre finnmarkingene bevisste på hvor viktig regionen er for hvordan målgruppen oppfatter de merker og produktene de omgir seg med» - «Vi må lære oss å se verdiene rundt oss» - «Kristen Albert Ellingsen…henter profilerte eksperter til Alta for at vi skal skjønne hvilken regional skatt vi sitter på».

To ting i intervjuet med Ellingsen fra 2013 er for meg meget oppsiktsvekkende: 1) at Ellingsen i 2013 ikke hadde oppdaget at vi finnmarkinger hadde forstått hvilke regionale skatter vi satt på allerede på 1980-tallet og at vi siden da har arbeidet profesjonelt med regional merkvarebygging. Begrepene og strategiene «Finnmarksopplevelser», «Mulighetenes fylke», «Kulturfylket Finnmark», «Grenselandet» og «Vinterturisme» var for lengst innarbeidet i 2013. 2) at Ellingsen som fylkespolitiker etter 2013 har vært en varm tilhenger av at Finnmark skal opphøre som egen region.


– Historie­fortellingen stemmer ikke

Et fortsatt samlet Troms og Finnmark har de beste forutsetningene for å kunne tilby både bedre og flere tjenester, skriver Kristen Albert Ellingsen.

 

I et innlegg i Altaposten 26.5.21 skriver han:«Et fortsatt samlet Troms og Finnmark har de beste forutsetningene for å kunne tilby både bedre og flere tjenester innen utdanning, samferdsel og andre tjenesteområder som fylkeskommunen har ansvaret for».

For meg er det et paradoks at høyrepolitikeren Kristen Albert Ellingsen fortsatt forsvarer storregionen Troms og Finnmark. Som regionens mest profilerte markedsføringsekspert burde han vel for lengst ha innsett at det er problematisk å anbefale storregionen Troms og Finnmark samtidig som hans eget parti arbeider for avvikling av mellomnivået. Kanskje bør høyrepolitikeren Ellingsen snarest lytte på hva markedsføringseksperten Ellingsen mente om regionenes betydning i 2013 og 2015. For mye sprik mellom liv og lære er i lengden problematisk. I markedsføringsfaget har jeg lært at det er svært viktig at det er samsvar mellom hva man markedsfører og hva man leverer.

Til Børre Steinar Børresen og Venstre har jeg avslutningsvis en kommentar: Dersom Venstre skal overleve, må de se på politikk som mer enn makt og avmakt. Ikke minst kan det være mye å hente fra teorier og praksis tilknyttet regional utvikling og regional merkevarebygging. Blant annet anbefaler jeg boken «Regional merkevarebygging». Kanskje kommer man seg da opp av den grøfta partiet åpenbart befinner seg i. Men det er som kjent også i politikken viktig at det er samsvar mellom liv og lære. Å ri kjepphester er sjelden formålstjenlig.

Kristian E. Johnsen