FeFos forvaltning av statens urettmessige eierskap

– Det er reell fare for at mange vanlige samer og andre finnmarkinger vil bakke ut i sitt møte med FeFo, skriver Ságat-redaktør Geir Wulff i dette debattinnlegget.

Redaktør Geir Wulff i Sagat.  Foto: Sagat

Meninger

– FeFo har utelukkende et juridisk mandat, og kun én agenda om at rett skal være rett, sier styreleder Kurt Pasvikbamsen Wikan (FeFo) i et svarinnlegg i Ságat.

Hvis denne påstanden er korrekt, er det høyst bemerkelsesverdig at fylkestinget har sammensatt sin delegasjon i FeFo-styret uten en slik juridisk fagkompetanse som mandatet i så fall skulle tilsi. Om styret hadde hatt en solid juridisk kompetanse, ville man kanskje kunne ha rydda av veien mye usikkerhet som bunner i manglende kompetanse og innsikt, og unngått at opplagte saker blir advokatmat.

Politisk diktat og styring

Wikan mener at ønsket om at «styremedlemmene i FeFo skal kunne dikteres politisk ikke er det man forventer av respekt og forståelse for en lov vedtatt av Stortinget». Også her avsløres manglende kunnskap om finnmarksloven og dens forarbeider.

Det fremgår klart i Ot.prp. nr 53 (2002-2003), side 124, at lovforslaget «gir Sametinget og Finnmark fylkesting kompetanse til å avsette styremedlemmer som vedkommende organ har oppnevnt. Det stilles ikke særskilte krav for å avsette et styremedlem, f.eks. krav om kritikkverdige forhold e.l. Hvert av organene kan avsette et styremedlem med alminnelig flertall, f.eks. fordi det har oppstått en politisk uenighet mellom styremedlemmet og det organet som har oppnevnt vedkommende. Avsettingsretten skal sikre de folkevalgte organene innflytelse over hvordan Finnmarkseiendommen styres»

Lovgiver har altså uttrykkelig forutsatt at oppnevningsorganet både kan instruere styremedlemmer og eventuelt avsette dem hvis det oppstår politisk uenighet.

I Karasjok-saken har Finnmark Senterparti og partiets to toppkandidater på stortingslista, begge med reelle sjanser for å bli innvalgt, fronta en klar støtte til Karasjok-folket og flertallet i Finnmarkskommisjonen i spørsmålet om lokal, kollektiv eiendomsrett. Styreleder Wikan er dermed på åpen kollisjonskurs med eget parti i denne prinsipielt viktige saken. Partiet har dermed etter loven full adgang til å vise sin misnøye ved å avsette Wikan og innsette et nytt styremedlem som er lojal mot partiets offisielle politikk.

Ikke én m² privat grunn?

Wikan skriver videre at «FeFo sin overordnete policy har alltid vært at dersom det ikke er tvil om at andre har rettigheter, så godtar vi rettighetskravet». Her vil vi utfordre Wikan til å fortelle vilke konkrete eiendomskrav FeFo-styret har godtatt så langt under rettskartleggingsprosessen etter finnmarksloven.

Vårt inntrykk er at FeFo-styret til nå konsekvent har avvist alle fremsatte krav om privat eiendomsrett. Så vidt vi kjenner til har FeFo-styret hittil ikke akseptert en eneste kvadratmeter privat grunn ved sin behandling av Finnmarkskommisjonens rapporter.

Áleht-Lemets gammeplass

I Karasjok-rapporten har Finnmarkskommisjonen vurdert en rekke individuelle eierkrav i tillegg til det kollektive eierkravet fra Karasjok-folket i fellesskap. De fleste individuelle krav er avslått, men for åtte av disse kravene konkluderte kommisjonen enstemmig at det foreligger privat eiendomsrett. FeFo-styret har derimot i møte 22. mars avvist syv av de åtte kravene som kommisjonen har stadfestet. Det siste kravet ble utsatt.

Ett av disse avviste kravene var fremsatt av etterkommerne av Klemet Johannessen Guttorm eller Áleht-Lemet (1924-2014) og gjaldt en bebygd gammeplass ved Bajimus Rávdojávri i Iešjokdalen. Etter grundige undersøkelser gjengitt på side 371-383 i rapporten har en samla kommisjon konkludert med at familien har erverva rett til gammeplassen med grunnlag i hevd. Det er her snakk om en mindre eiendomstomt.

«Uhjemlet bruk av statens grunn»

Ifølge saksfremlegget er FeFos begrunnelse for å bestride Guttorm-familiens eierkrav en annonse om «Uhjemlet bruk av statens grunn til hyttebygg m.v.» som Finnmark jordsalgskommisjon hadde innrykket i lokalavisene i Finnmark i 1963. I annonsen pålegges byggeiere å ordne hjemmelsforholdet til sine bebygde tomter under trussel av straff og fjerning av bebyggelse.

FeFo mener at «det er åpenbart at innbyggerne på dette tidspunktet var fullt klar over statens eierposisjon, og at uttalelsen klart må anses som et utslag av at staten fulgte opp tiltakene i kraft av grunneierretten». Dette medfører ifølge FeFo at «familien ikke kan ha vært i den tro at oppsetting av gammen medførte at de blir eier av grunnen under den».

FeFo mener altså at en avisannonse fra 1963 skal ha utsletta privat eiendomsrett til bebygde utmarkstomter, ikke bare i Karasjok, men i hele Finnmark.

Urettmessig statlig eierskap

Her synes FeFo-styret å ha problemer med sin egen korttidshukommelse. I styrets vedtak fra forrige møte 25. januar 2021, hvor tidligere godkjenning av det kollektive eierkravet i Karasjok-kravet oppheves, heter det blant annet:

«Det er i dag ingen uenighet om at statens eierskap til utmarka i Finnmark, statens umatrikulerte grunn i Finnmark, var urettmessig. Finnmarksloven var en anerkjennelse og oppgjør med dette».

Det er vanskelig å forstå logikken i at statens urettmessige eierskap, som FeFo utleder sin hjemmelsrett fra, kan være noe rettslig eller faktisk hinder for Guttorm-familiens og andres rettmessige eierskap til bebygde utmarkstomter. Her kan enhver vurdere hvem som er i aktsom god tro.

NJFF-klage medførte omgjøring

Det er også interessant å merke seg at FeFo-styrets omgjøringsvedtak 25. januar 2021 ble fatta etter klage fra Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF) Finnmark. Denne klagen viser til finnmarkslovens § 23, som sier at de som er bosatt i Finnmark, på Finnmarkseiendommens grunn har rett til jakt på storvilt, jakt/fangst av småvilt, fiske i vassdrag med stang og håndsnøre, plukking av multer samt uttak av trevirke til husflid.

NJFF Finnmark hevdet at FeFos styrevedtak fra 25. november 2020 som godkjente lokalt eierskap i Karasjok, ville utslette andre finnmarkingers eksisterende rettigheter og fullstendig utestenge dem fra Karasjok.

Møter seg sjøl i døra

Her er det grunn til å minne om at NJFF og FeFo tidligere har møttes i utmarksdomstolen for Finnmark for å få avklart finnmarkingenes rettigheter etter finnmarkslovens § 23. I 2013 ble FeFo saksøkt av NJFF og Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO), som la ned slik påstand i stevningen:

«Personkretsen i finnmarksloven § 23 har ikke opparbeidet seg særrettigheter til småviltjakt og fiske med stang og håndsnøre på Finnmarkseiendommens grunn som behandlet i rapport 1 Stjernøya og Seiland og rapport 2 Nesseby».

FeFo svarte slik på denne stevninga:

«Finnmarkseiendommen er enig med FRIFO og NJFF i at det ikke kan legges til grunn at personkretsen i finnmarksloven § 23, dvs. hele Finnmarks befolkning, har opparbeidet seg særrettigheter til småviltjakt og fiske i de områder som er behandlet i Finnmarkskommisjonens rapport 1 og 2».

Saken ble avvist av utmarksdomstolen av formelle grunner, men rettsboka dokumenterer at NJFF og FeFo var skjønt enige om at finnmarkingene ikke har særrettigheter til småviltjakt og fiske i Stjernøya/Seiland og i Nesseby.

Men når vi kommer til Karasjok-feltet får pipa en helt annen låt. Da argumenterer både NJFF og FeFo stikk motsatt, og legger til grunn at finnmarkingene har rettigheter i Karasjok som kan bli krenket om Karasjok-folket tilkjennes eiendomsretten.

Rettsvern uten tinglysing

Etter vår mening er det åpenbart at eksisterende bruksrettigheter til for eksempel jakt eller fiske vunnet ved hevd og alders tids bruk vil bestå, helt uavhengig av finnmarksloven og hvem som er registrert i grunnboka som formell hjemmelshaver. Rettigheter som er ervervet ved hevd, har rettsvern uten tinglysing og skal ikke tinglyses, jamfør tinglysingslovens § 21, 2. ledd.

En hjemmelsoverføring fra FeFo til Karasjokeiendommen, frivillig eller tvungent ved dom, vil således ikke påføre noe rettstap for finnmarkinger bosatt utenfor Karasjok som faktisk har hevdvunne eksisterende rettigheter i Karasjok. Slike rettigheter står seg uten tinglysing, men FeFo kan gjerne tinglyse en erklæring om dette på samtlige matrikkelenheter med bruksnr 1 (umatrikulert grunn) i Karasjok kommune. En slik erklæring vil da ikke kunne slettes uten ved rettskraftig dom eller ved frivillig samtykke fra samtlige rettshavere.

Folk gir opp for overmakta

Wikan mener det vil være grovt uansvarlig av ham som styreleder å godta eierkrav som det ikke er et klart juridisk grunnlag for. Dette fordi det da vil være overhengende fare for at noen lider urettmessig rettstap, noe han ikke kan leve med som styreleder.

Man kan her spørre hvilke motiver Wikan og FeFo har for ikke å ha tillit til enstemmige konklusjoner fra Finnmarkskommisjonen? Særlig fordi kommisjonen i motsetning til FeFo-styret har høy juridisk kompetanse. Og hva med alle de finnmarkinger som FeFo-styret påfører urettmessig rettstap ved sin avvisning, kan Wikan leve med det?

Det er ikke slik at vi er redd for at saker havner i domstolen. Reelle tvister må selvsagt løses der, om rettsgrunnlaget er tvilsomt og det ikke er mulig å oppnå gode minnelige løsninger. Men helt opplagte og utvilsomme saker bør sjølsagt ikke belemres rettsvesenet.

Det er reell fare for at mange vanlige samer og andre finnmarkinger vil bakke ut i sitt møte med FeFo, som de fleste vil oppfatte som en «profesjonell» og ressurssterk motpart. De aller fleste vil erfaringsvis generelt føle ubehag ved å ha tvistesaker gående i rettssystemet. Særlig gjelder dette eldre mennesker som har opplevd mye overgrep og krenkelser tidligere i livet. Det er overhengende fare for at mange vanlige mennesker vil påføres rettstap ved at de unnlater å reise sak mot FeFo, selv om de har fått medhold fra kommisjonen, og dermed gir seg på sin gode rett – kun for fredens skyld.

En dømmende kommisjon?

Man behøver ikke å være rakettforsker for å forstå at noe er riv ruskende galt når FeFo lager tvist om konkrete rettsforhold som åpenbart er bunnsolid og objektivt utreda av en enstemmig og juridisk høykompetent instans. FeFo hevder at rett skal være rett, men dette fremstår som en floskel, når man i praksis ikke vil godta annet enn rettskraftige dommer.

FeFos strategi synes å være en systematisk motarbeiding av den rettsavklaringsprosess som finnmarkslovens foreskriver. Utgangspunktet synes å være at man kun godtar de av Finnmarkskommisjonens konklusjoner som ikke stadfester kollektiv eller individuell privat eiendomsrett.

Dette tilsier at Stortinget bør vurdere å endre Finnmarkskommisjonens status fra å være en kommisjon som skal utrede bruks- og eierrettigheter, til å bli en dømmende kommisjon, slik utmarkskommisjonen for Troms og Nordland i sin tid var.

I så fall kan utmarksdomstolen for Finnmark omorganiseres til en ankedomstol, og man vil få en mer normal totrinns rettsprosedyre for rettighetssaker etter finnmarksloven. I dag er utmarksdomstolen førsteinstans, med Høyesterett som ankeinstans.

Geir Wulff

sjefredaktør i dagsavisa Ságat