Befolkninga langs Altaelva – oppgjør med tenkemåter

Mistilliten ytrer seg på mange vis og på mange arenaer, skriver Kristian Johnsen.

Artikkelforfatteren mener at vi må se på Sametinget og Sametingsbygget, ikke først og fremst som et smykke og monument for norske samer, men mest av alt som et smykke for Norge. – Ved opprettelsen av Sametinget viste Norge vei i forhold til andre nasjoner med etniske minoriteter og urfolk for hvordan man skal tilrettelegge for medbestemmelse og likeverdige rettigheter, skriver han.  Foto: Heiko Junge/Arkivfoto

Meninger

I en replikk til min kronikk om befolkningen langs Altaelva mener Vegard Einvik Heitmann at jeg i den bedrev en meningsløs og usunn identitetskamp ved bruk av mytemakeri. I denne kronikken vil jeg derfor gjøre et forsøk på å forklare hvorfor jeg valgte å påvise ved hjelp av fakta, at Svein Suhr hadde feil når han hevdet at Alta aldri har vært samisk – bare finsk, kvensk og norsk.


– Identitetskamp og myter

At myter som brukes for å drive en usunn identitetskamp avløses av nye myter til å drive den samme meningsløse kampen er ikke bra for noen, skriver Vegard Heitmann.


Av utdanning er jeg ikke historiker, men organisasjonsutvikler, planlegger og pedagog. Mine lokalhistoriske kunnskaper er et resultat av at jeg rundt 1980 fikk et sterkt behov for å finne ut hvor jeg stammet fra. Det ikke å vite mer om mine oldeforeldre enn deres navn og knapt det, var utilfredsstillende. Som hos mange andre oppstod det med årene synergier mellom hva jeg lærte og erfarte innen for mine ulike fagfelter og hva jeg lærte gjennom min hobby. Ikke minst innså jeg betydningen som god lokalkunnskap og lokalhistorisk innsikt har for et områdes eller en regions evne til regionalutvikling, og at teoriene om lærende organisasjoner i betydelig grad har relevans også for lokalsamfunn.

Innen teorien om lærende organisasjoner heter det at deltakerne i en organisasjon må utvikle riktige og felles tenkemåter eller mentale modeller for å lykkes. Men - de nye og riktige måtene kan ikke innarbeides uten at man først har hatt et bevisst oppgjør med de gamle. I Alta og Finnmark generelt står vi overfor store utfordringer og problemstillinger; Finnmarkseiendommens framtid, reversering av tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark, striden om sykehus, grønn omstilling m.v. Ut i fra mine analyser av situasjonen er svært ulike tenkemåter og mange gale tenkemåter til hinder for at finnmarkingene skal lykkes med å løse disse utfordringene. - Og flere av dem dreier seg om mistillit til hverandre.

Mistilliten ytrer seg på mange vis og på mange arenaer. I Alta har blant annet mistilliten til Sametinget, reindriftsnæringa, Finnmarksloven og «supersamene» åpenbart hatt kraftig grobunn. Når kommunestyret i Alta har vedtatt at de må få utredet om Alta skal være del av Finnmark eller ikke ved en eventuell splitting, er det etter min vurdering nødvendig at problemene ikke lenger bagatelliseres.

En av hovedgrunnene til at jeg fant det riktig å reagere på Svein Suhrs utsagn, var at de etter mitt syn berørte kjernen i de tenkemåtene som åpenbart er gale og sterkt utbredt i dagens Alta. Mens mange gir uttrykk for tenkemåtene i daglige samtaler og privat, kom Svein Suhr i skade for å formidle dem i et par avisinnlegg. For meg fortoner det seg som et mareritt at Alta skal forhindre at Finnmark ikke igjen skal bli en egen region og fylkeskommune. Et oppgjør med de tenkemåtene og holdningene som gjør at mange altaværinger nå går mot en reversering, er derfor i min verden sterkt nødvendig. For å illustrere hva jeg mener forsøker jeg meg på to eksempler:

1. I et innlegg i Altaposten 5.3 skrev Svein Suhr: «Jeg og mange med meg trodde at sultestreiken i Oslo var for å bevare Alta/Kautokeino-vassdraget, men disse supersamene hadde selvfølgelig andre hensikter…» Jeg mener mange altaværinger har utviklet feile tenkemåter omkring hva som skjedde under kampen om Altaelva. Samiske ungdommer reagerte kraftig på at de norske myndighetene på 1970-tallet planla å bygge et kraftverk i Altaelva som innebar at bygda Masi skulle demmes ned. Dette medførte en kraftig bevisstgjøring blant samisk ungdom. Mange av dem hadde allerede vært ute i verden, studert ulike universitetsfag og fått gryende innsikt i blant annet urfolksrett. Gjennom entusiasme og ungdommelig pågangsmot tok de opp kampen mot myndighetene. De stoppet alternativet hvor Masi skulle legges under vann og fortsatte sammen med altaværingene for å redde elva nedenfor Masi. På grunn av kloke ledere og de riktige tenkemåtene kom man langt i å få myndighetene til å innse at de måtte komme aksjonistene i møte. Et strengt manøvreringsreglement for det framtidige kraftverket og en utredning av samiske rettigheter ble bl.a. oppnådd. Dessverre har det i ettertid utviklet seg feilaktige teorier om de som var ledende i motstandskampen fra samisk side. I dag kaller vi det for konspirasjonsteorier. De såkalte supersamene er finnmarkinger som Svein Suhr og meg – en del samisk, en del kvensk og en del norsk. Som sagt, også i de øvrige kommunene i Finnmark har samer, kvener og nordmenn ikke bare bodd ved siden av hverandre i 300 år, de har også giftet seg og ligget med hverandre like lenge.

2. I innlegget 5.3. uttaler Suhr videre: «Samene fikk etter denne aksjonen sitt monument i Karasjok, nemlig Sametingsbygget». Det er synd at mange i Alta fortsatt ser på sametinget som et problem. Tidligere i år proklamerte nåværende stortingsrepresentant fra Alta og FRP at FRP skal arbeide for nedlegging av sametinget i den kommende perioden. Sametinget bør snarest for alle finnmarkinger sees på med stolthet. Bygget er et resultat av at vi finnmarkinger under Altakampen klart å få norske myndigheter til å innse at befolkningen i Finnmark og andre med samisk bakgrunn i Norge hadde vært behandlet galt. Sametinget er i dag ikke først og fremst et monument eller smykke for norske samer. Det er mest av alt et smykke for Norge. Ved opprettelsen av Sametinget vist Norge vei i forhold til andre nasjoner med etniske minoriteter og urfolk hvordan man skal tilrettelegge for medbestemmelse og likeverdige rettigheter for alle. At tinget er plassert i Finnmark har vi som region selvsagt hatt store fordeler av.

3. I innlegget 5.3. beklager Suhr at han ikke bare var med å legge til rette for Sametinget, men også for Finnmarksloven «som etter hvert begynner å bli et problem for oss som bor i Finnmark». Dessverre har mange finnmarkinger også hatt den samme tilnærmingen og tenkningen omkring denne loven; «det var bedre før da Staten var eier». De fleste har åpenbart glemt at Altaelva ble bygd ut og regulert fordi staten hevdet at den var grunneieren. I min verden er Finnmarksloven en gedigen mulighet for befolkningen i Finnmark dersom vi deltar i prosessen med å implementere den og å utnytte den. Som eiere kan vi utvikle en tenkning og praksis som tjener finnmarkingene på både kort og lang sikt. Det beste vil selvsagt være at vi lykkes å bevare eiendommen som en samlet grunneiendom og ikke oppsplittet i et lappeteppe av kommunale deleiendommer. Det siste kan dessverre lett skje i første omgang dersom Karasjoks befolkning og NSR ikke ser at en særeiendom i en kommune blir en total oppsplitting på sikt. Karasjok kan selvsagt ikke både ha en særeiendom og være del av Finnmarkseiendommen. Og Sametinget vil selvsagt ikke ha legitimitet til å velge 50 % av styret i Fefo dersom Karasjok, Kautokeino og deler av Tana blir særeiendommer. Skjer det frykter jeg at Sametingets rolle og legitimitet vil være truet. Under prosessen hevdet og forsikret også NSR finnmarkingene om at alle, uansett etnisk tilhørighet, ville bli behandlet likt og ha de samme rettighetene med den nye loven. En annen fare for at vi får et lappeteppe vil selvsagt også en «utmelding» for Alta kunne bli.

Men uheldige tenkemåter på grunn av gjensidig mistillit finnes også på andre områder. Kampen for og mot sykehus til Alta er dessverre også overfylt av konspirasjonsteorier og mistillit. I teorien om lærende organisasjoner anses diskusjoner som en fånyttes metode for framgang. Kun dialog og utvikling av felles og riktige tenkemåter kan fører fram for alle parter. Den fagekspertisen som Alta tidligere har hatt ansatt for å arbeide med videreutvikling av sykehustjenestene, har anbefalt Alta å satse på samme strategi som tidligere: målbevisst arbeide for mere og flere spesialisthelsetjenester til Alta. På grunn av den medisinske og teknologiske utviklingen vil det være umulig å stoppe en slik utvikling. Deres samstemte spådom er at Finnmark på sikt vil ha tre velutviklede nærsykehus i Hammerfest, Kirkenes og Alta og et Regionsykehus i Tromsø som må være for både Troms og Finnmark. Når Hammerfest om kort tid vil få nye og moderne sykehuslokaler, må Helse Nord starte en videreutvikling av de samlede tjenester for befolkningen i Nord-Norge. Enhver må trolig innse at folk fra Alta og Kautokeino må få bygd opp et forsvarlig nærtilbud lokalt og bli overført til Tromsø når det er nødvendig. Å kjempe for et «fullverdig sykehus» i Alta er av vår egen fagekspertise betegnet som «en kamp mot vindmøller» - tre sykehus i Finnmark er en utopi – tre velutviklede nærsykehus i Finnmark er realistisk.

Når jeg påpekte at Svein Suhr tok feil når han hevdet at befolkningen i Alta var kvensk, finsk og norsk – og ikke samisk, var det altså også fordi det gav meg en mulighet til å få til dialoger om gale og riktige tenkemåter i Alta og Finnmark. Men det var i tillegg en reaksjon på at Suhr brukt ordet «fornærmelse» på en måte som jeg ikke kunne godta. I min generasjon altaværinger har de som stod i spissen for Folkeaksjonen mot utbygging av Altaelva stor anerkjennelse og respekt. Svein Suhr er en av dem. Jeg har tro på at vi begge gjennom dialog skal komme styrket ut av dette. Heitmann skriver at Suhrs innlegg skyltes «en følelse av å bli fremmedgjort», «uttrykk for frustrasjon…» og «unyanserte påstander». Jeg har ingen problemer med å se det. Mitt håp er at jeg og Svein snarest får tatt en prat og gitt hverandre våre unnskyldninger. Som oftest er det «feil på beggesider» som det heter.

Når deg gjelder det Heitmann skriver om at jeg i min første kronikk «kommer med nye myter» og «skaper mindre unyanserte forklaringer som ikke bør få stå igjen som korrekte», så vil jeg besvare han i en egen kronikk. Om den kommer på trykk i Altaposten må redaktøren avgjøre. Jeg har imidlertid sterk tro på at vi finnmarkinger har et sterkt fundament av felles visjoner, felles mentale modeller og evne til systemtenkning – og dette gjør at det er viktig at Finnmark forblir en sterk og selvstendig region også i framtida.

Kristian Johnsen