– Identitetskamp og myter

At myter som brukes for å drive en usunn identitetskamp avløses av nye myter til å drive den samme meningsløse kampen er ikke bra for noen, skriver Vegard Heitmann.

Vegar Einvik Heitmann tar for seg debatten om bosetting i Alta.  Foto: Freddy Ludvik Larsen

Meninger

I forbindelse med Svein Suhrs reaksjon på perspektivet i den kommende politisk orienterte spillefilmen «La elva leva» uttrykte han, med bakgrunn i hans engasjement under aksjonen, en opplevelse av å bli fremmedgjort. Suhr mente, som mange altaværinger gjør, at dette var å misbruke «La elva- leve» parolen og var skuffet over at perspektivet ikke ville ivareta de han mente utgjorde kjernen i selve folkeaksjonen.

For mange som har vokst opp i Alta de siste 100 år er det ikke uvanlig å mene at Altaelva har lite med det samiske å gjøre; noe også Suhr uttrykte i frustrasjonen. Denne unyanserte påstanden måtte selvsagt føre til reaksjoner.

I et innlegg tar derfor Kristian Johnsen et oppgjør med idéen om Altaelva som en elv uten tilknytning til den samiske identiteten. Johnsen gjør godt rede for mye av den historiske bruken av Altadalen; men ettersom mange vil lese innlegget som et robust historiefaglig tilsvar på unyanserte påstander, er det uheldig at Johnsen selv kommer med nye myter.

Det er gledelig å se Johnsen vise til at altaværinger med dype røtter i området vil nødvendigvis være etterkommere av både samer, kvener og nordmenn; også Svein Suhr. Den moderne identitsfetisjen der vi forstår en «same» i dag som direkte etterkommer av fortidens «samer» er absurd i et slektshistorisk perspektiv. Det paradoksale med all den evinnelige kranglingen om «hvem som var først» er at en person med dyp altaslekt som i dag anser seg som kven, same eller nordmann, vil ha omkring 1024 forfedre på 1700-tallet (10 generasjoner) ; der omkring 25% bodde i Alta da (basert på slektsforskning). Dette vil si at man skal ha omkring 256 forfedre fra Alta i år 1700; men det er flere personer enn skattelistene teller og vi stammer således fra mange av de samme personene.

Konsekvensen er at samtlige eldre altaslekter stammer fra samtlige som levde i Altadalen på 16-1700-tallet. Dette statistiske faktum illustrerer enda bedre hvor idiotisk debatten er når man ser på antall forfedre en altaværing vil ha på 1500-tallet (131 072) eller, enda bedre i vikingtiden (over 1 milliard). Poenget er; det er ingen grunn til å anse fortidens mennesker som noen «sine» forfedre; særlig ikke i et så marginalt område som Alta. Det er derfor grunn til å berømme Johnsen for å påpeke dette.

Dessverre skaper Johnsen også langt mindre nyanserte forklaringer som ikke bør få stå igjen som korrekte.

Han skriver at «Eggeskall siida var betegnelsen myndighetene brukte på den bosetting som var i indre Altafjord på 1600-tallet»; dette er direkte feil. Begrepene som brukes i kildene er ulike varianter av «Eggeskall-bye» eller bare «Eggeskall». Å stemple dette som en «siida» er en tolkning.

Johnsen skriver også at det i 1775 ble slått fast at befolkningen i Alta fortsatt skulle ha de rettigheter de tidligere hadde hatt til felles som de, ifølge Johnsen, hadde opparbeidet gjennom denne siidaen. Men både skogen og elva var ikke noen rettighet befolkninga hadde fått fra noen eldre siida-ordning; de var begge tidligere kongens private eiendommer (dokumentert i flere kilder på 1500-tallet) og ble overdratt til folket (Både historiker Jens Petter Nielsen og Håvard Dahl Bratrein har befattet seg med dette).

Johnsen skriver «De første nordmennene som bosatte seg i indre Altafjord, bosatte seg på Elvebakken først på 1730-tallet» og etterlater seg en oppfatning av at det frem til 1730-tallet aldri hadde bodd «nordmenn» i Altadalen. Jeg håper og tror at Johnsen snakker isolert sett om 16-1700-tallet; men selv i denne perioden er det noe naivt å utelukke personer med skattefritak. Det er da også kjent fra kildene at det var en kongsgamme langs elva på 1500-tallet og den første person man hører om i kildene i tilknytning til Alta er «Henrich Foss av Althen» fra 1520. Det kan ikke utelukkes at det bodde nordmenn i Alta; særlig ettersom området inkluderte store private eiendommer i tilknytning til kongemakta. På 1560-tallet ble også to nordmenn bøtelagt fordi de «slap ild løs i enn Gamme paa Elffu backen i Althenn». Det er for øvrig også verdt å merke seg at det ikke er registrert noen (!) skattemenn i selve Alta på 1500-tallet; verken nordmenn eller samer. For alle som drømmer om å følge sin «rene» norske eller samiske identitet enda dypere kan det også være verdt å huske på at det kanskje til og med var folketomt i Alta på 13-1400-tallet da det, ifølge russersagn, heter at det «ikke var en mann igjen i Alta» etter en rekke innfall av karelske og russiske menn.

Uansett; å etterlate seg et inntrykk av at «nordmenn» er et fremmed element i Altas tidlige historie og, uten å kunne vite det, hevde at de første nordmennene bosatte seg i indre Altafjord på 1700-tallet er uheldig. Det kan heller ikke hevdes at «samene var den dominerende befolkningsgruppe i indre Altafjord helt fram til 1775» ettersom det er høyst usikkert hvordan bosetningsmønstret var i Altadalen før russerherjingen og svartedauden (altså før 1500). Andelen «finner» i skattemantallet blir jo også seksdoblet fra 1500-tallet til 1700-tallet; et resultat av en storstilt innvandring som vi alle stammer fra.

At myter som brukes for å drive en usunn identitetskamp avløses av nye myter til å drive den samme meningsløse kampen er ikke bra for noen; men det var neppe en slik dypere historieforståelse Svein Suhr tenkte på. Det Svein Suhr kanskje reagerer på er hvordan en del av dagens befolkning i Alta og Nord-Norge opplever å være uinteressant når fortellingene om nord skal formidles. Om filmen om Altaaksjonen skulle etterlate seg en unyansert historieforståelse for resten av Norge vil Svein Suhr og mange som bidro bli glemt; for de færreste vil huske annet enn filmen.

Vegar Einvik Heitmann