Håp fra det knuste

– Vi må tørre å se i øynene hva som har skjedd og hva vi kan gjøre med dette, skriver biskop Olav Øygard.

– Jeg er samtidig enormt imponert og stolt over det arbeidet som har blitt gjort av lokalkirken rundt omkring, skriver Olav Øygard.  Foto: Bjarne Krogstad

Meninger

For andre gang i historien går vi i kirken inn i den stille uken uten å kunne komme sammen for å feire vår største høytid. For andre gang skal ikke påskejubelen få lyde fra kirker over hele Norge, men fra hus og hytter sammen med bare den nærmeste familie.

Det er andre gang i historien vi har det slik. Første gang var i fjor. Korona gjør det ikke en gang svartedauden gjorde. Den stenger kirkens påskefeiring. Men påsken er ikke avlyst. Vi feirer i år, som i fjor, for særlig i tider som nå er påskens budskap sentralt å løfte fram. Budskapet om at opp fra det knuste og ødelagte skal livet igjen stå opp og blomstre.

Forrige påske var preget av regnbuer og ord om at alt skal bli bra. Det er et fint håp og visjon, men nå er det også tid for å si at alt blir ikke bra. Noe har blitt så ødelagt dette året at det kan ikke bli bra. I lys av påskens budskap kan vi håpe og tro at noe godt kan reise seg fra ruinene, men alt blir ikke bra, og det er det vårt ansvar som kirke og samfunn å huske på og planlegge for. For når vi ser oss rundt ser vi at mye har blitt mye verre i løpet av dette året.

Vi ser at de som hadde det vanskelig før den første nedstengingen ofte har fått det mye vanskeligere. Barn har måttet gå hjemme i lange perioder, selv i dysfunksjonelle familier som ikke gir dem tryggheten de trenger, ensomme har blitt isolert, ungdom har mistet sentrale og viktige deler av formative år, studenter har fått enorme påkjenninger, mennesker har mistet levebrødet sitt og strever for å forsørge seg selv og familien, helsepersonell er utslitte, mennesker har fått stygge bivirkninger etter virusinfeksjonen og for enkelte tok viruset livet. Hva dette gjør med samfunnet vårt på sikt er ikke lett å se, men vi må se i øynene at senskadene potensielt er enorme. Alt blir nok ikke bra, selv om vi håper å se noe nytt og vakkert vokse frem fra det ødelagte slik påskebudskapet viser oss.

Et viktig område i kirkens arbeid er diakonien, altså det å bringe hjelp og verdighet inn i livet til alle mennesker. Også dette arbeidet har blitt rammet av restriksjonene dette året. Vi har ikke kunnet møte mennesker som hadde behov for det på så gode måter som vi skulle ønske vi kunne. Det er vanskelig å gjøre dette nære, mellommenneskelige arbeidet med en meters avstand, munnbind og desinfisering. Vi har derfor ikke kunnet gjøre et så godt arbeid som vi skulle ønske og som det hadde vært behov for. Jeg er samtidig enormt imponert og stolt over det arbeidet som har blitt gjort av lokalkirken rundt omkring. Her har det blitt lagt ned en stor kreativitet og stolthet i å utføre kirkens oppdrag i å spre håp og trøst til mennesker i nød. Diakonien har utviklet helt nye arbeidsmetoder man ikke så for seg for ett år siden. Det er imponerende.

Samfunnet som helhet har også utviklet nye måter å jobbe på, og dette er noe vi må videreutvikle nå. Både som storsamfunn og kirke må vi nå ruste oss til at alt ikke blir bra. Vi må være klar over at det sitter mange skadde mennesker rundt omkring i byer og bygder. Disse vil ikke umiddelbart kunne riste av seg senskader i det øyeblikket restriksjonene letter, og vi må tørre å se i øynene at når viruset er slått ned er det mulig vi bare er ferdig med første del av pandemien.

Mye vil bli bra, mye vil bli bedre, men det er samtidig skapt sår som nok alltid vil være der. Og i prosessen for at det som kan bli bedre, blir bedre er det arbeid som må gjøres. Det er mye arbeid som skal gjøres for sårede mennesker over en kaffekopp, langs en turvei og rundt et billiardbord og det er mye viktig arbeid som må gjøres på strukturnivå i samfunnet rundt oss. Vi må tørre å se i øynene hva som har skjedd og hva vi kan gjøre med dette.

Vi i kirken ser på påskefortellingen som en fortelling om håp og gjennoppretting. Den viser oss at selv der ødeleggelsen er tilsynelatende total kan livskreftene likevel vinne fram og stå igjen som vinner. Men heller ikke i vår fortelling om den seirende Gud skjedde dette uten sår. Jesus bar med seg sårene også etter oppstandelsen. Vi tror på oppstandelsen i kirken, men vi tror ikke på at traumer bare forsvinner av seg selv. Og fra påskefortellingen trekker vi også lærdommen at våre sår og vår smerte og nederlag har en plass i kirken og i oppstandelsen. Det er vår oppgave som kirke å hjelpe andre med å bære sår og smerte, hjelpe dem som er i nød til å få et bedre liv, rette opp i urettferd og spre håp i verden rundt oss. Dette er et oppdrag som er mer aktuelt enn på lenge.

Vi kan ikke samles i kirkene i år heller, men klokkene ringer påsken inn er det for å minne oss på håpet og oppstandelsen. Livet som vokste fram fra det ødelagte.

Olav Øygard

Biskop i Nord-Hålogaland bispedømme