Del 3

Alta og Finnmark

– Uten at Finnmark hadde vært et eget fylke i disse årene ville folketallet vært langt mindre, skriver Kristian Johnsen.

Kristian Johnsen har skrevet del 3 av sin kronikk-serie.  Foto: Hanne Larsen

Meninger

Som tilsvar på min første kronikk har Børre St. Børresen (BSB) fra Venstre et avisinnlegg 19.2.21 med overskriften «Vil ikke Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?». BSB argumenterer hvorfor at jeg har feil, hvorfor 9 fylker er bedre enn 19 og hvorfor finnmarkingene er mest tjent med å forbli i storregionenTroms og Finnmark. I denne kronikken går jeg punktvis gjennom hans ulike argumenter i det første innlegget:


– Vil Alta og Finnmark fortsatt være en del av Norges viktigste region?

– Alle partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket, skriver Børre St. Børresen (V) i del 1 av sin kronikk.

Del 1

Del 2:

Vil Alta og Finnmark være en del av Norges viktigste region?

Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå, skriver Børre Steinar Børresen i del 2 av sin kronikk.

 Del 2

Ressursforbruket som var i de 19 fylkeskommunene kan ikke forsvares.

Etter at staten overtok ansvaret for sykehusene i 2001 mener BSB at ingen kunne «forsvare ressurser til å holde i gang 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten». – Jeg tror det er en myte at kostnadene til på et område blir vesentlig lavere dersom man slår sammen to områder til ett.  Faktisk ser jeg at en rekke forhold som kan medføre høyere totalkostnader ved en slik sammenslåing. I en kronikk om regionreformen av bl.a. professor Nils Aarsæter ved UiT i november 2016 skrev forskerne om troen på at det som er større er mest effektivt: «(Dette er) stikk i strid med internasjonale trender og forskning, både i det offentlige og i næringslivet».


Alta og Finnmark

– Jeg trodde ærlig talt at politikerne kjente den historiske bakgrunnen, skriver Kristian Johnsen.

  Del 1

Del 2

Alta og Finnmark

– Skal Alta nå fram, må man høre på sine egne fagfolk og opptre saklig, skriver Kristian Johnsen.

 Del 2

Hovedformålet med de gamle fylkeskommunene var ikke økt regional utvikling.

I den gamle kommuneloven var formål formulert slik i § 1: «å legge forholdene til rette for et funksjonelt…fylkeskommunalt selvstyre, og for en rasjonell og effektiv forvaltning av de… fylkeskommunale fellesinteresser innenfor rammen av det nasjonale fellesskap og med sikte på bærekraftig utvikling». Og i § 8 formuleres følgende om planlegging: «Fylkeskommunen skal utarbeide en regional planstrategi og kan utarbeide regional plan. Regional plan skal samordne statens, fylkeskommunens og kommunens virksomhet i fylket». Ut fra min tolkning av loven er jeg ikke i tvil om at arbeidet med regional planstrategi og regional plan (fylkesplan) er fylkeskommunens primære oppgave. Staten har imidlertid hele tiden overlatt og tatt fra fylkeskommunene ansvar for drift og forvaltning av ulike oppgaver eller deler av politikkområde ut fra hva staten har ment har vært mest hensiktsmessig. På mange felt har ansvar og oppgaver delvis vært statlig og delvis fylkeskommunalt (kultur, veier m.v.).

Men det var ikke bare ut fra lovbestemmelsene at ansvaret for regional utvikling var et hovedformål for fylkeskommunene. Innføring av direktevalg av fylkeskommuner kom som et resultat av at det i Norge etter krigen vokste fram ideer om at utvikling i de ulike regionene måtte baseres på lokalkunnskap, lokal medvirkning og involvering av de som bodde i regionen. Metoden ble bl.a. kalt regionalplanlegging og regional tenkning og arkitektene som var i Finnmark under gjenreisningen, blant annet Erik Lorange, var sentrale i utviklingen og i praktiseringen av metoden. Fylkesplanene som ble lovpålagt på 1960-tallet var resultat av dette.

Finnmark har på grunn av fylkeskommunen hatt en negativ utvikling siden 1975.

BSB mener at jeg tar feil når jeg skriver at Finnmark har hatt en positiv utvikling siden 1975: «Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag». - Jeg er litt overrasket over at BSB mener at utviklingen i en region kun kan måles ut fra andelen av folketallet i landet. Folketallet i Finnmark ble redusert med ca. 8 % eller ca. 6500 fra 1975 til 2020. Uten at Finnmark hadde vært et eget fylke i disse årene ville folketallet åpenbart vært langt mindre. Når jeg i kronikken skrev at Finnmark har hatt en positiv utvikling, gjorde jeg et forsøk på å få leserne til å reflektere over den økningen av velferd og standard som befolkninga samlet har opplevd i disse årene; utdanningsnivået, elevplasser i videregående utdanning, studieplasser i universit og høyskoler, antall leger og andre helsearbeidere, antall arbeidsplasser ved museer, antall idrettshaller og kulturhus, kvalitet i utdanninga, kvalitet i helsetilbudene, statlige arbeidsplasser m.v.. Dersom vi måler utviklingen ved bl.a. slike parametere, tror jeg de fleste er enig med meg i at vi har hatt en svært positiv utvikling. – Men vi kan kanskje også vurdere utviklingen ut fra de resultatene som ungdom som har vokst opp i Finnmark oppnår på ulike arena; antall som tar høyere utdanning, antall spillere fra Finnmark som har spilt på Norges fotballandslag, antall ungdommer fra Finnmark som har markert seg innen kunst, kultur og underholdning etc. Tror BSB at det er tilfeldig at fire ungdommer fra Finnmark har imponert i «Stjernekamp» på NRK i de 4-5 siste årene? En av dommerne spurte siste sesong: «Hva har dem i vannet til elevene på Alta videregående skole?» Mitt svar er at vi i Finnmark har vært svært dyktig m.h.t. kulturskoletilbudene, ungdommens kulturmønstring, kvalitet i utdanningen også på dette feltet, samt satsingen på kultur generelt. I 2001-2003 tok jeg PPU-utdanning ved Høyskolen i Finnmark. I en semesteroppgave sammenlignet jeg og fire medstudenter engelskundervisningen i en klasse på Alta videregående skole og en klasse i en spansk by. Resultatet var for meg oppsiktsvekkende. I Alta drev man språkundervisning etter de meste moderne prinsippene i EU og oppnådde svært gode resultat. I den spanske byen foregikk språkundervisningen med de samme metodene som jeg selv opplevde på gymnaset på 1960-tallet og hadde dårlige resultater.

De gamle fylkeskommunene var for små til å få overført nye oppgaver.

BSB skriver: «Alle norske partier erkjente … på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket. Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene». – Hvis BSB mener at en region er definert av hvor man til enhver tid politisk har fastsatt fylkesgrenser, da har jeg og han en fundamental ulik forståelse av hva som er en region. Finnmark er for meg en region bl.a. fordi vi har en felles historie, spesiell etnisk sammensetning, tett sammenvevd p.g.a kommunikasjoner, næringsfelleskap, senter-omland-strukturer, felles eiendomsrett til grunn og felles utfordringer på mange områder. Region «Trom og Finnmark» har ikke de samme egenskapene. Det naturlige spørsmålet i 1997 burde vært: Hvordan bør oppgavedelingen mellom staten, fylkene og kommunene være ut fra hvordan regionstrukturen reelt er i Norge.

Nils Aarsæter skrev i 2016: «Regjeringas opprinnelige mål var å fjerne det mellomste … nivået. Hvor troverdig er da deres prosjekt hvor 19 enheter skal erstattes av «slagkraftige» regioner. Ordentlig utredning er fraværende og ny oppgavedeling ikke nevneverdig spesifisert.». BSB gjør poeng av at Senterpartiet har skiftet syn siden 1990-tallet. Dette har vel egentlig sammenheng med at de har tatt innover seg hva norske forskere på regioner har anført i den debatten som har vært i etterkant. Venstre framhever ofte at man må basere politiske beslutninger på fakta og forskning. Det er jeg svært enig i. Men i regionsaken er det Senterpartiet, ikke Venstre, som bygger på fakta forskning.

I den gamle strukturen ble ansvaret for oppgaver innenfor bl.a. kultur fordelt mellom nivåene. Hovedansvaret for nasjonale institusjoner og god utbygging over hele landet var statlig ansvar. Fordeling av regionmidler var et regionansvar og drift av regionale institusjoner var fordelt mellom staten, fylket og kommunene. Kommunen fikk sine midler primært som rammeinntekter. Når man nylig hadde på høring et forslag om at mer av det statlige ansvaret for kultur skulle delegeres fra staten til regionene, ble det et ramaskrik fra hele landet og ministeren måtte legge forslaget dødt. Kulturinstitusjonene over hele landet ønsket at staten fortsatt skulle ha et stort ansvar for kultursektoren og at den politikken som ble utviklet under kulturløftet skulle videreføres. Bl.a. skulle  prinsippet om styring av kulturinstitusjoner «med armlengdes avstand».  Det samme er realiteten også for andre politikkområder.

De argumentene som BSB framfører i sitt andre innlegg vil jeg besvare i en ny kronikk. Det er åpenbart at jeg og BSB har svært ulike tenkemåter når det gjelder hva som er regioner og hva som er demokrati. Norske forskere har satt begrepet «elitestyre» på den form for styre som vil utvikles i den type regioner som BSB vil ha. Målet for styreformen i de gamle fylkeskommunene var «folkestyre». Bl.a. skulle fylkesplanprosessene bidra til dette. Reelt folkestyre kan vanskelig utvikles i en region når avstand mellom de som styrer og de styrte blir for stor. Når kunnskap, oversikt og forståelse av helheten i regionen bare innehas av en elite. Når det blir umulig å føre bred dialog mellom de som styrer og de som er berørt. Når det blir umulig å utvikle et minimum av felles problemforståelse og felles tenkemåter eller mentale modeller. Når store grupper og områder føler seg fremmedgjort. Finnmark har over år vist seg å være en region hvor avstand mellom de folkevalgte og velgerne ikke er for stor og hvor det er mulig å utvikle ulike felles mentale modeller.  

Kristian E. Johnsen