– De aller viktigste forventningene våre ble møtt til overmål på Furuly

– De aller viktigste forventningene våre ble møtt til overmål på Furuly, skriver Alf Inge Iversen på vegne av familien.

Furuly sykehjem.m  Foto: Tom Skoglund

Meninger

Jeg ser i Altaposten 9. januar at Furuly anklages for ikke å ta vare på sine beboere. Våre erfaringer er helt annerledes. Da det ble tydelig at personalet på Vertshuset ikke hadde kapasitet til å gi min mor den oppfølgingen som hun hadde behov for, fikk hun etterhvert plass på nettopp Furuly. Ved flyttingen forventet vi primært at mamma ville bli sett, at noen kunne bry seg utover det å dekke basalbehovene.


Wenche og Bjørn Ivars mor fikk ikke forsvarlig helsehjelp:

Fylkeslegen mener Furuly brøt loven: – Jeg gråter hver gang jeg tenker på dette

Tross underernæring og vansker med å ta til seg mat og drikke, fikk ikke Gerd Irene Digre (83) tilstrekkelig hjelp og riktig oppfølging på Furuly. Statsforvalteren har konkludert med at sykehjemmet brøt helse- og omsorgstjenesteloven, mens ledelsen ved sykehjemmet mener Gerd ble godt ivaretatt.


At disse behovene, som mat, stell og medisinsk oppfølging ville bli dekket, var en selvfølge. Hun var såpass fysisk sterk at vi også håpet hun kunne få hjelp til å bli satt i aktivitet, tatt med ut og gå, hjelpe til å dekke bord, brette tøy, og liknende. Alt som kunne bryte opp en stille hverdag og gi et minimum av mosjon. Vi håpet at noen kunne sette seg ned og prate med henne, ikke til henne. Et langt, samfunnsengasjert liv kunne ikke bare skrus av, det var fortsatt behov for noen å reflektere sammen med, selv om hukommelsen og evnen til å organisere eget liv sviktet.

Sist tirsdag døde mamma etter et drøyt år på Furuly. Kanskje et av de verste årene for de som bor på sykehjem. Og for deres pårerende. Restriksjonene hindret normal sosial kontakt. Sterke begrensninger forhindret oss å besøke henne så mye som vi ønsket. Veldig mye av mammas behov for “voksenkontakt” måtte dekkes av pleierne. Men noen besøk ble det, og noen ganger kunne vi selv gå tur i lag. Fram til hun fikk slag og ble mer eller mindre sengeliggende den siste drøye måneden.

De aller viktigste forventningene våre ble møtt til overmål på Furuly. Pleierne kunne ikke dekke alle hennes behov, men vi opplevde at hun ble sett. Vi opplevde at de som jobbet på avdelingen ikke bare brydde seg om henne, men de ble glade i henne. De kunne ikke ta henne med ut så ofte som hun hadde behov for. De kunne ikke sysselsette henne i den grad hun hadde behov for å “hjelpe til”. De kunne ikke engang sette seg ned å prate med henne i den grad hun hadde behov for det. Men de gjorde disse tingene når de innimellom hadde kapasitet til det. Det viktigste var at de så henne, og gjorde det de kunne for at hun skulle ha det bra. Helt til de siste dagene, da vi i større grad fikk være tilstede, opplevde vi at de gjorde det de kunne for at hun skulle ha det bra.

Der vi ser at det kunne vært forbedringer, er i hvor stor grad pleierne kunne engasjere seg i livet til mamma. Ta seg tid til å sette seg ned, ta seg tid til å ta henne med ut. Etter noen dager inne på avdelingen og sett hvordan hverdagen ser ut, er det lett å forstå hvorfor det måtte bli slik. Det er ikke nok pleiere på avdelingen til å gjøre stort mer enn det aller nødvendigste. Ansvaret for få pleiere kan ikke legges på verken Furuly/Betania eller pleierne. Dette ansvaret ligger på de som bestemmer bemmanningsnorm og finansierer driften. Med andre ord våre bevilgende myndigheter.

På vegne av søskenflokken,

Alf Inge Iversen